Solzjenitsyns memoarer

Et utdrag fra Solzjenitsyns memoarer, som snart gis ut på engelsk, er tilgjengelig på New Criterions nettsider. Utdraget består av en gripende skildring av demokratiske prosedyrer i en av Sveits perifere kanoner.

Bokanmeldelse: Morten Øen - Norge om våren

Den gled ned, og var ikke kjedelig. Den var en anelse besk i humoren, men gjemmer seg bak å være en slags farse. God eller dårlig? Det er vanskelig å si. Stor litteratur var det ikke, men heller ikke dårlig på noen måte. Boken minnet meg litt om Markens grøde.

Om denne boken har jeg lite klokt å si.

Jordan Petersons popularitet

Spør du meg, er det dette som er hovedgrunnen til Petersons popularitet (fra en artikkel av Caitlin Flanagan, The Atlantic):

"With identity politics off the table, it was possible to talk about all kinds of things—religion, philosophy, history, myth—in a different way. They could have a direct experience with ideas, not one mediated by ideology. All of these young people, without quite realizing it, were joining a huge group of American college students who were pursuing a parallel curriculum, right under the noses of the people who were delivering their official educations."

Og dersom politiske ideologier ikke får dominere den enkelte eller samtalen, kan man også snakke om denne enkelte. Mitt liv, mitt ansvar.

(Dette er ikke en partipolitisk - eller i det hele tatt en politisk - betraktning).

Bokanmeldelse: Bår Stenvik - Informasjonen

Dette er en utmerket bok. Den handler om Sven, som arbeider med kroppsspråk og er sammen med Nora. Sven er testbruker for et dataprogram basert på hans personlighet, en avatar som kopierer hans minner, ansiktsuttrykk og tankemønstre, for slik å kunne være en coach og venn for Sven. Avataren, kalt SAM, er ikke beleiret med menneskelige svakheter som selektivt minne, overdrevne følelser og så videre, og kan derfor hjelpe Sven til å bli en bedre versjon av seg selv.

Sven er opptatt av å bli en bedre versjon av seg selv. Han lever av å holde foredrag om hvordan folk kan forbedre kroppsspråket sitt. Han bruker selv mye energi på å kontrollere hvordan han fremstår for andre. Leseren aner at hans behov for å fremstå kontrollert neppe kan gjøre ham lykkelig. Ikke minst i forholdet til Nora blir dette et problem. Han leser bøker om hvordan han kan være en god partner, og går inn for å gjøre alt rett. Allikevel mangler det noe i forholdet, noe ukvantifiserbart. Flinkhet er visst ikke nok. Og hvor flink er han egentlig? Ettersom det er Sven som forteller, er det kun ved hans glipper vi får en anelse om hvordan hans oppførsel kan oppleves av andre.

Det er tydelig at Stenvik har trukket inn mye lærdom fra sitt forrige prosjekt, boken der han fulgte seks skuespillere gjennom et år. Her er interessante refleksjoner om tilstedeværelse, teaterteori, ekthet not kunstighet. I tillegg en hel del populærpsykologisk lærdom av den typen som prises på amerikanske nettsteder, selges på flyplasser og leses av svært mange mennesker. På toppen av alt dette finner man en interessant utforskning av teknologi som snart er i ferd med å virkeliggjøre, som stemmestyring, personlige assistenter, måleinstrumenter for biodata med mer. Paul Ekmans teorier om ansiktsuttrykk spiller også en stor rolle i boka. Det hele er ganske hjernete, men hvorfor ikke. Forholdet mellom Nora og Sven tipper til dels o er i det melodramatiske, og jeg kunne godt tenkt meg at akkurat den delen var mindre "norsk". Selv om de to personlighetene brukes for å vise fram en del av Stenviks ideer, og forholdet er essensielt for plottet, fant jeg det en anelse kjedelige og klisjefylt ("den mislykkede skuespillerinnen som blir akademiker"/"kropp mot hjerne"/osv.) Samtidig: Boken er så full av interessante tanker at dette aldri ble noe stort problem.

Jeg kjedet meg i alle fall aldri, og leste boka på en sykedag. Alt i alt en ide- og lærerik roman, slik jeg liker det. Det er fristende å skrive litt her om hvor mye bedre dette er enn all den selvopptatte, selvhøytidelig og navlebeskuende norske samtidslitteratur, men det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre.

Fra Simone Weils brev til Georges Bernanos

"De er royalist og disippel av Drumont - det er meg likegyldig. De står meg uten sammenligning nærmere enn mine kamerater fra militsen i Aragonien - disse kameratene som jeg dog holdt av".

Bø. Kristendom og politikk

På First Things finner jeg en artikkel av Alessandra Bocchi der han redegjør for hvordan kristendommen spiller en rolle i Legas og Femstjernerbevegelsen politiske kampanjer: Det er ingen grunn til å la seg imponere av denne typen skuebrød; de såkalt kristne har ofte lagt seg bruke til åpenbart skrekkelige politiske formål. Hva som blir av den såkalte Ligaen og de såkalte Femstjerners regjering, vil tiden vise.

I Lydie Salvayres Ikke gråte spiller den franske forfatter George Bernanos en betydelig rolle som vitne til falangistenes handlinger under den spanske borgerkrigen, og den katolske kirkes holdning til disse. Bernanos er i utgangspunktet tilhenger av Franco, men ser med egne øyne hvordan hans soldater går frem: "I månedsvis kjøres bander av drapsmenn fra landsby til landsby i lastebiler rekvirert til dette formålet, og med kaldt blod dreper de tusener av mennesker som anses som mistenkelige. Og den allerfeigeste erkebiskopen av Palma (...) viser seg likevel så ofte som han kan, og som om det var det mest naturlige i verden, 'sammen med disse bødlene, hvorav noen er beryktet for å ha blodet etter hundrevis av menns korte dødskamp på sine hender'".

Eller som det i samme bok heter, med pave Pius 12.s ord den 24. april 1939:" det er med umåtelig stor glede vi vender oss til dere, høyst kjære sønner av det høyst katolske Spania, for å overbringe vår personlige gratulasjon med fredens og seieren gave, Gud har belønnet deres heltemodige tro og godhet".

Will Self og romanens død eller liv

Will Self om Internetts og nye mediers  betydning for hvordan vi leser og fordøye informasjon. https://youtu.be/b9Zoj7r2wnA

Boksalg på Stokke bibliotek

Dagens spørsmål: Hva tenkte Stein Mehren på 90-tallet?

Råd til aspirantene

Botho Strauss skriver: "... Men det finnes så mange interessante diktere som man ennå ikke har lest - så mye stoff, så mye forbilledlig for et ungt menneske, så han kan gå sin egen vei. Man må bare kunne velge; det eneste man trenger er mot til å bryte ut, mot til å vende mainstream ryggen. Vårt demokrati hadde fra begynnelsen av trengt flere 'plantefelt' for dem som har lukket seg ute fra det. Steder, områder, hvor dets tale ikke overdøver og kommunikasjonens innavl er avbrutt. Jeg er overbevist om at avsondringens magiske steder, at en liten gruppe av inspirerte ikke-innforståtte, spredd for alle vinder, er uunngåelig for opprettholdelsen av det alminnelige forståelsessystemet" (fra Botho Strauss: "Tiltagende bukkesang", norsk oversettelse i Vagant 3/1996).

Mer om Simon Strauss

Vagants våkne redaksjon har skrevet en lengre omtale av Simon Strauss roman Syv netter. Omtalen er verdt å lese. Det ser ut som om Strauss mål er å trenge gjennom abstraksjon og konformitet, mot virkelighet og inderlighet. Her er nevner jeg Strauss' bok. OPPDATERT: Vagant har nå publisert første kapittel av Syv netter. Det er en meget gripende tekst, og oversettelsen flyter utmerket.


Strauss prosjekt er altså beslektet med Sven Kærup Bjørneboes, som Alf van der Hagen skriver om her.

Danmarks identitære

I Danmark har de nå fått sin egen, velskrivende gren av Generation Identitaire. I Sverige er dette et relativt stort miljø, som riktignok ikke får mye oppmerksomhet i toneangivende medier. De danske identitære gjennomfører tydeligvis ganske spektakulære aksjoner. Her står de i god dansk tradisjon, kanskje først og fremst venstretradisjon. Så har jo også det nye høyre stjålet mange knep fra de gamle venstreradikale, bare tenk på bruken av Gramscis metapolitiske tenkning. Her er et eksempel på en aksjon:

Fra hjemmesiden: "I anledning af kvindernes internationale kampdag foretog identitære aktivister her til morgen en banneraktion på taget af Kvinfo, for at gøre opmærksom på at kvinder i Danmark i høj grad er udsatte for importeret vold, som resultat af indvandringspolitikken."


De danske identitære fremstår ikke som spesielt tallrike, men de virker godt organisert, har åpenbart en viss forståelse for fotografering, og er aktive i alle sosiale media.


--


Det noteres også at Evola's Ride the Tiger selges på Tanum på Gardermoen, uskyldig oppstilt ved siden av Simen Ekerns nyeste bok om populisme (se bilde og kritisk artikkel hos Dagsavisen). Plasseringen er underlig i seg selv; dette er jo ikke en dokumentarisk bok, men mer å regne som en selvhjelpsbok - for et ytterst begrenset segment av kundemassen, for å si det slik. 

Léon Bloy (1)

Det er naturligvis litt ergerlig at samme bok av Léon Bloy, Histoires désobligeantes, nå er oversatt til både svensk og engelsk. Ikke ergerlig fordi dette er en dårlig bok, men ergerlig fordi jeg heller kunne ønsket en oversettelse av hans dagbøker. I Houllebecqs Underkastelse omtales han av fortelleren som "prototypen på en ond katolikk". Han influerte både Borges og Jünger, jeg mener å huske at Jünger kalte hans forfatterskap en blendende blanding av "diamond and dung". Som Baudelaire søker han det høye i det lave. Erkjennelse kommer fra lange vandringer gjennom mørket, trasking i skitt. Han er sterkt troende, rabiat katolsk. Også Sven Kærup Bjørneboe nevner han som en av de viktige skikkelser i europeisk idéhistorie.

Bernur har skrevet en utmerket anmeldelse av Otrevligheter, som boken heter på svensk. Jeg kommer til å poste mer om Bloy.

Mørk romantikk - Botho og Simon Strauss

Begrepet "mørk romantikk" var nytt for meg. På engelsk heter det "dark romanticism". I Tyskland er romantikken trendy, og filosofen Byung-Chul Hans forelesninger om temaet i Berlin for en tid tilbake ble visstnok besøkt en masse av kunstnere og litterater. Dette skriver The Guardian om i en interessant presentasjon av den nye romantikken, døpt ultraromantikk av poeten Leonard Hieronymie. Vårt Land har våkent nok fått med seg fenomenet, men artikkelen er bak betalingsmur. Forfatteren Simon Strauss er en viktig figur, og interesserte kan se fram til at hans bok om de syv dødssynder kommer på norsk i løpet av året. Strauss er for øvrig sønn av Botho Strauss, hvis berømte essay "Tiltagende bukkesang" (1993) profeterte vesentlige strømninger i preger vår tid.


Se også denne samtalen om mørk romantikk hos Thomas Mann og Henrik Pontoppidan, der Botho og Simon Strauss omtales. Også Jünger dukker opp:

"I f.eks. Tyskland skrev digteren Botho Strauss et essay, ”Tiltagende bukkesang”, hvor han trak på samme romantisk-pessimistiske tradition. I dag er det præcis 25 år siden, hans meget indflydelsesrige og kontroversielle essay blev trykt. Strauss advarer om den kommende tragedie – bukkesangen, der anes som en rumlen et sted nede i dybet – og forudsiger, at vores oplyst fremskredne civilisation vil komme i en dyb krise. Kun hvis vi genetablerer et forhold til det mytiske, til den “lange ubevægede tid”, kan ånden revitaliseres. Tanken hos digtere som Botho Strauss og dem, han forbinder sig med, f.eks. Ernst Jünger, som også er ved at blive genopdaget, er, at særligt indviede digtere, visionære enere, har adgang til et autentisk dyb, som er spærret for almindelige mennesker, der forbliver på oplevelsessamfundets overflade af trivialkultur."

Alt-Rights idégrunnlag

Matthew Rose skriver på amerikanske First Things om Alt-Rights appell til frafalne unge menn. Artikkelen går dypt inn på Alt-Rights idégrunnlag. Jeg var for eksempel ikke klar over at Oswald Spenglers tenkning spilte en så viktig rolle. Artikkelen inneholder også en lengre omtale av de Benoists On Being a Pagan. Rose mener at Alt-Rights idéer bør tas alvorlig og fortjener et kristent tilsvar. Her vektlegger han nasjonens betydning ibibelsk tenkning.

Stephen Bannon: The Takedown

Er Bannon en posør? Er hans ideer og hans angivelig brede lesning først og fremst myteskapende staffasje? Den nye høyresidens fremgang skyldes venstresidens idétørke, eller en for utstrakt gjenbruk av de samme idéene. Nasjonalstatens og kulturens betydning ble gjenoppdaget av høyresiden. Venstresiden har ikke kommet seg etter dette, men #metoo hjelper. Hjelper gjør det også at høyrepolitikken føres i det konkrete. Skatteletter for de rikeste, fjerning av støtte til uføretrygdede.


Det konkrete må veies opp mot det ideale, og ingen politisk retning vil klare seg uten det ene eller det andre. På et eller annet tid vil høyresidens ideer kollidere med virkeligheten og slik bli forslitte fraser, akkurat som idéene som internasjonal solidaritet endte opp som karrierisme eller fordekt støtte av FNs menneskerettskommisjon, såkalt sosialistiske diktaturer eller undertrykkende kulturer.


I denne sammenhengen er det litt trettende, men også litt forfriskende å lese opptil flere respektløse analyser av Stephen Bannons appell (The Baffler, New York Times, Lawfare). Bannon står nå uten posisjon. Og etter å ha støttet Moore, også uten ære.