Nyttårsaften 2019

Jeg har vært overordentlig sløv med å publisere i år. Det har rett og slett vært for mye annet som har tatt tid.

Det er imidlertid på tide med en liten oppsummering.

Mitt best besøkte innlegg er omtalen av Susanne Christensens Leonoras reise. Den siden har godt over 100 visninger. Det er jo ikke særlig mye i det store og hele, men det er første gang jeg har tresifrede treff på et innlegg. Det er jo litt artig.

Ellers har jeg som vanlig lest en hel del bøker, men dessverre ikke skrevet så mye om dem. Derfor en kort oppsummerende omtale av noen av de beste bøkene jeg har lest i år.

Michio Kaku - The Future of Humanity (2018): En glimrende innføring i teknologi som kanskje en dag vil kunne gjøre det mulig for menneskene å kolonisere Mars og for den saks skyld også andre planeter, måner og stjerner i verdensrommet. Svært lettlest til å være så teoretisk tung - Kaku er en glimrende formidler. Jeg leser for tiden hans The Future of the Mind, som er noe tyngre å lese, men som likefullt preges av den samme entusiasme og forskerglede som The Future of Humanity.

Om det faktisk er en god ide for menneskene å kolonisere andre planeter, er et hovedspørsmål i Ursula K. Le Guins Skog vil si samfunn, forutseende utgitt i Lanterne-serien med etterord av Jon Bing. Det er først i de senere årene jeg virkelig har forstått hvor forut for sin tid Bing og Bringsværd egentlig var. Enhver som er interessert i scifi-klassikere bør vurdere å finne verkene de introduserte, oversatte eller skrev selv på 70- og 80-tallet. Jeg har ikke lest Le Guin tidligere, men Skog vil si samfunn, som er hva man kan kalle en kortroman, er en utmerket, meget stramt komponert fortelling om kolonisering og økologi, med noen gresselige menneskeskildringer og en fiffig bruk av datidens drømmeforskning. Det finnes med andre ord gode grunner til å lokalisere noen av de andre oversettelsene av Le Guins verker.

Apropos drømmer, er det alltid godt å lese litt surrealisme. Også her kreves det presisjon og stramhet i komposisjonen for at det ikke skal bli plaprete, utroverdig, eller bare kjedelig. Ekte surrealisme griper deg og holder deg fanget - i surrealismen. Mener jeg. Jeg likte veldig godt Julien Gracqs kortprosasamling Ofantlig frihet, og har nå rukket over det meste av Gracq på skandinavisk - med unntak av novellen Veien som finnes i Gordon Hølmebakk-redigerte Cargo - noveller fra siste halvsekel. Apropos surrealisme anbefaler jeg nok en gang Susanne Christensens bok om Leonora Carrington, som er omtalt i forrige innlegg. 

Det er stusselige tider for rettsstatene verden over. Timothy Snyders Veien til ufrihet og Om tyranni slukte jeg i løpet av noen dager. Det er i mine øyne de beste bøkene som er skrevet om situasjonen i dag. Jeg ville supplert dem med Peter Pomerantsevs bok om propaganda i Russland, Nothing Is True and Everything Is Possible. De metodene han beskriver der er nå i bruk over hele verden, ikke bare av russere (i så måte kan det hende hans nyeste er verdt å lese, men den har jeg foreløpig ikke rukket over). Det bables mye om hvordan vår tid ligner mellomkrigstiden, et spørsmål som er for stort for meg å besvare. Men Jason Lutes tegneserieroman Berlin er uansett det beste jeg har lest om mellomkrigstiden det siste året. Jeg gråt, flere ganger.

Og selv om min interesse for høyreradikalisme stadig blir mindre, leste jeg også Neoreaction - A Basilisk av Elizabeth Sandifer med stor interesse. Den er rett og slett veldig morsom, selv om omtalen av de meget perifere tenkerne på det ytterste høyre av den amerikanske bloggosfæren antagelig kun vil ha interesse for ytterst få. Jeg liker omtalen av Mencius Moldbug, som ifølge Sandifer mener at amerikanske delstater burde drives på samme måte som vellykkede bedrifter. Steve Jobs ville eksempelvis vært en utmerket CEO for California.

Dansken Rasmus Hage Dallands reportasjebok om de identitære, Identitær, gir et utmerket nærbilde av denne bevegelsen og den eksistensielle intensitet som preger noen av hovedmennene, som Martin Sellner. Den utgis i disse dager på norsk, her er en lenke til Erle Marie Sørheims omtale i Aftenposten, som dessverre er bak betalingsmur. Vegas Tunolds bok om noen lignende, men nok langt mer ekstreme amerikanere, Everything You Love Will Burn, grep meg aldri på samme måten - kanskje av den enkle grunn av at det amerikanske samfunnets ufattelig mange skyggesider rett og slett kjeder meg litt. Allikevel er jeg imponert over Tunold, som har lagt ned ufattelig mange timer sammen med åpenbart ubehagelig mennesker for å få laget denne boka.

Jeg er ellers særdeles glad for at Vagant finnes. Det er vel det eneste tidsskriftet i dag som bringer europeiske idestrømninger til vårt lille land? Jeg håper så mange som mulig støtter tidsskriftet ved å abonnere, og håper at de får opp utgivelsesfrekvensen noe til neste år.

I jula har jeg også hygget meg med Axel Jensens pamfletter om Rushdie-saken. Den mannen kunne skrive, selv om han visstnok ikke var voldsomt sympatisk i levende live. Bøkene er intense og rasende.

Mine videre leseplaner? Proust. Kanskje noen av fascismebøkene som kom i forbindelse med valget i 2016; Albright, Jason Stanley. Time will show.

Ja, jeg så også et par filmer jeg likte: Annihilation og Birds of Passage. 

Bokomtale: Susanne Christensen - Leonoras reise (Oktober forlag, 2019)

Susanne Christensens bok om Leonora Carrington er et utmerket eksempel på den slags bøker det burde skrives flere av på norsk. Den er hypermoderne, sær og lærd. Den opererer på svært mange nivåer og i svært mange sjangre på relativt få sider. Den dekker en hel rekke tematikker på en dypsindig og kortfattet måte. Ja, her er det bare å lese og lære for alle vordende norske litterater. Den er heller ikke pratsom eller grenseløs, men stringent, to the point.

For å forklare:
Boken er hypermoderne ved at den til dels tar utgangspunkt i Mark Fishers teorier om kapitalistisk realisme. Her synes jeg det er mer å si, og jeg kunne gjerne sett at delen om lidende kulturarbeidere ble satt enda mer i sammenheng med Fishers teorier. Boken er også hypermoderne fordi den griper fatt i Carringtons kunstnerskap, som har opplevd en renessanse nylig, i likhet med andre kvinnelige surrealister (som Hilma af Klint).
Boken er sær fordi den trekker inn en rekke magiske forestillinger og tanker. Christensen er her ikke åpen om teorigrunnlaget - om det finnes - og det kan synes noe uklart hva hun selv tenker om forholdet mellom magisk tenkning og individuell frihet. Her er hun ingen ideolog, og det er nok like greit. Det er imidlertid klart fra teksten at Carringtons kontakt med egen underbevissthet gir henne et mytisk-magisk, privat univers som gir henne styrke til å stå imot sedvaner og konformisme i det samfunnet og den tiden hun vokser opp i, Storbritannia i mellomkrigstiden.
Boken er lærd. Ikke mange kan skrive om surrealisme, Fisher, mexikansk folketro og feminisme på en så uanstrengt måte som Christensen. Det er både imponerende og meget tilfredsstillende å lese en bok som beveger seg så uanstrengt mellom ulike intellektuelle felt.
Boken opererer på mange nivåer, og ikke minst på mange geografiske områder. Fra Christensens tid som kulturarbeider i Berlin, til besøk hos mennesker som kjente Carrington i Mexico og New York. En liten omtale av surrealistparken Las Pozas, skapt av en eksentrisk engelskmann i Mexicos jungel, er med. Boken er til dels memoar, til dels biografi, til dels analyse; til og med et intervju er inkludert, og glir sømløst inn i resten av teksten. Noe må sies om intervjuet med feministen Gloria Orenstein; at det gjengis uten kommentar, skyldes antagelig at en del av påstandene til Orenstein er vanskelige å kommentere eller forholde seg til; de beskriver konkrete hendelser som ikke passer inn i vanlig kausaltenkning, og hevder at Carrington ikke bare forstod seg selv som, men faktisk var, et menneske med overnaturlige evner.

Og her er vi ved noe av kjernetematikken i boken, for hva handler den om? Vel, den handler om mange ting, men den handler også - slik jeg leser den - om følgende: Hvor henter man styrke fra?

Christensen beskriver hvordan kulturarbeidere som henne til dels knekkes av den emosjonelle og kognitive overbelastningen det er å omgi seg med tanker dag og natt. Hun beretter om kolleger, venner og venninner som begår selvmord. Kan Carrington forstås som en veiviser, har hun noe å fortelle dem som arbeider med ideer, med hodet? Kan hennes liv, kunst, inspirere til frihet, til selvstendighet? Spørsmålene uttales aldri, men ligger (kanskje - dette er min tolkning) der som noe av grunnen til at boka skrives.

Christensen gir heller ingen klare svar på disse spørsmålene, men det er åpenbart at Carringtons liv inneholder inspirerende tanker og handlinger; hennes avstandtagen fra sin konforme britiske overklassebakgrunn, hennes flytting til Mexico, hennes sterke, private mytiske univers, hennes egensindige kunst, hennes overnaturlige evner. Også shapeshifting og moderne, moderne "empowering" hekseri nevnes. Samtidig er dette ikke en irrasjonell bok, det er ikke noe new age-aktig pludder her, ikke noen luftige visjoner. Til det har Christensen for god kontroll. Boken sklir aldri ut i eksesser.

Og derfor likte jeg denne boken veldig godt. Den er ingen pamflett, men et litterært verk, som er egensindig, originalt og stramt komponert. Anbefales!

(Du kan lese Susanne Christensens blog her: https://tigerclaws.blogspot.com).

Armen Avanessian på Tysk-norsk litteraturfestival

Tysk-norsk litteraturfestival ble en anelse amputert for min del, da jeg ikke hadde mulighet til å følge foredragene på søndag. Jeg hadde særlig sett frem til å høre Simon Strauss. Jeg fikk imidlertid med meg en del andre arrangementer på festivalen. Alt var relevant, men ikke alt opplevdes like friskt - slik er det vel gjerne.

Det som imidlertid vekket noen tanker, var foredrag&film med den østerrikske filosofen Armen Avanessian (armensk bakgrunn, derav navnet). Hyperstition (som du kan se for 41kr her) ble vist kl. 10 om morgenen. Det var ikke spesielt fullt i lokalet, men overraskende mange med tanke på tidspunkt og tema.

Selv likte jeg Hyperstitions første del. Den handler om hvordan filosofiske teorier og begreper fødes, og du kan merke at synapsene er godt i sving hos de som blir intervjuet. Filmen følger en rekke avantgarde-filosofer som prøver å tenke seg gjennom verden og tiden i det tjueførste århundre. Hvordan fungerer virkeligheten, overordnet sett? Hvordan er vår oppfattelse av tid endret av den teknologiske utviklingen? Filmen samlet både unge og nye stemmer som tenkte om slikt, stort sett under påvirkning av litteratur og fransk teori.

For hva er tiden? Hva betyr det at vi lever i en tid der mange av våre valg bestemmes av algoritmer? Der teknologien er så innfiltret i alt vi gjør at det ikke alltid er lett å se forskjellen på våre og datamaskinenes valg. Og mange flere pompøse, men interessante spørsmål, som fikk svar som jeg ikke kan yte rettferdighet her.

Samtalen mellom Armen Avanessian og oversetter Lars Holm-Hansen dreide seg om disse, men hadde en noe begrenset tidsramme. Det går rykter om at en av Avanessians bøker skal oversettes til norsk. Jeg fikk en liten prat med Avanessian etterpå. Han fortalte at han særlig inviteres til kunstskoler (i moderne og tradisjonell forstand). Kunstnere var mer sultne enn filosofiske fakulteter på nye ideer, mente han. Derrida, Baudrillard, osv. ble aldri ansatt i filosofiprofessorater, men deres ideer kom i omløp i kunstverden. Vi drøftet litteratur. Han var kjente ikke godt til, men var i utgangspunktet lite begeistret for den nyromantiske bølge i Tyskland (ultraromantikken, Strauss, osv.) som han nok, ikke uten grunn, mistenker for å ha del i samme tidsånd som reaksjonær høyrepolitikk. (Avanessian og de andre tenkerne i Hyperstition er venstreorienterte - her er liten interesse for tradisjonell metafysikk eller anglosaksisk pragmatisme). J.G. Ballard omtales i Hyperstition som den fremste skildrer av den nye tid, og Avanessian var enig i dette (mer om Ballard på norsk her). Som hypermoderne filosofer flest var han interessert i science fiction, og anbefalte Daemon av Daniel Suarez og Obama-favoritten Liu Cixin til dem som var interessert i nåtid og nær fremtid.

Jeg leser for tiden en intervjubok med Ballard, Extreme Metaphors, og må si at det er omtrent like trivelig som Borges-intervjuene, som jo var særdeles trivelige. Mens mange av de store forfatterne orienterer seg mot fortiden og ulike litterære tradisjoner, er noe av det fascinerende med Ballard at hans tema er samtiden og den nære fremtiden.

Ballard forsøker å beskrive det som er "menneskets indre" mellom alle bildene, all fiksjonen, som kommer som del av medias enorme vekst etter andre verdenskrig. Han mener imidlertid ikke (som f. eks. Kærup Bjørneboe) at dette indre er noe annet enn alle bildene, men at disse bildene også blir en del av det indre. For eksempel er bilder av Marilyn Monroe, eller John F. Kennedy del av menneskenes indre landskap på 1960-tallet. Dette er ikke noe negativt, det er bare annerledes. De indre landskap er ikke fylt av vær, vind, ås eller eng, men av bilder fra media.

Ballard omtaler seg som en optimistisk forfatter. Han oppleves heller ikke reaksjonær. Sekstitallet betyr i hans øyne at friheten øker for de fleste, det blir flere livsmuligheter, flere valg. At de fleste velger å bruke denne friheten til å sitte hjemme og se på TV, ser han på som helt naturlig. Men i motsetning til mange, regner han det ikke som foraktelig. Hans spådommer om fremtiden er gjennomgående interessante. Han sier blant annet at sex i fremtiden vil foregå med hjernen, ikke med kroppen, hvilket i hans øyne er mer spennende. Jeg stiller meg noe kritisk til det siste, men spådommen virker for øvrig å være presis.

Alt i alt vil jeg si at jeg fikk mye ut av litteraturfestivalen. Skulle jeg ønske noe for fremtiden, ville det være mer filosofi, mer kunst, flere friske tanker.

Ballard, Avanessian, det intellektuelle alt-right, med mer

Noen dager gir ørkesløs surfing interessante resultater. Som forberedelse til Tysk-norsk litteraturfestival brukte jeg litt tid på å lese meg opp på den filosofen Armen Avanessian, som skal snakke om "tiden i det tjueførste århundre". Avanessian regnes som en slags arvtager til Frankfurter-skolen og beskjeftiger seg med relativt tung kritisk teori. Kritisk teori er ikke mitt spesialfelt, men med tanke på hvor lite europeiske impulser som når norsk offentlighet er jo dette arrangementet særdeles beundringsverdig. Det er Lars Holm Hansen som skal intervjue, og med tanke på hans utmerkede lesning av Dugin og Heidegger i Vagant ganske nylig, kan dette bli en interessant samtale.

Da jeg er ferdig med Borges' og Ferraras samtalebøker, fant jeg ut at det var på tide å lese samtaler med noen andre. Det viste seg at det er utgitt en intervjusamling med J.G. Ballard, hvis forfatterskap på en selsom måte alltid har minnet meg om Borges', maltraktert med skrekk og idestrømninger fra det tjuende århundre; surrealisme, futurisme, konsumisme, med mer. Dette ledet meg videre til sjangeren teorifiksjon, som altså er en betegnelse på fiksjonslitteratur som på et vis gir utkast til teori, en form for litteratur som inneholder pretensjoner om å si noe mer overgripende, pretensjoner om å reflektere via narrativ. Simon Sellars Applied Ballardianism er en slik bok. Boken handler om en person som forsøker å leve etter Ballards filosofi. Dette fordi hovedpersonen har en teori om at Ballard er en filosofisk forfatter. Det hele er meget meta-meta-meta, hvilket karakteriserer teorifiksjonen.

I den forbindelse kom jeg over denne leselisten: "A Theory-Fiction Reading List", som også inneholder et verk av nevnte Avanessian. Her skulle det være nok å lese for den teoriinteresserte litterat. Av mer kjente verk på listen kan jeg nevne Maggie Nelsons Argonautene, som er utgitt på Pelikanen forlag. Det er en litterært eksperimenterende, forholdsvis teoritung bok, som allikevel er svært lesbar for en ikke-teoretisk orientert leser. Det samme kan man si om Chris Kraus' Jeg elsker Dick, som også står på listen.

Og så er selvfølgelig W. G. Sebald på listen, Saturns ringer. Og de fleste lister som inneholder Sebald er antagelig gode lister.

Mens disse verkene er litterære og antageligvis klassifiseres som romaner i bibliotekene, er det også en del verk på listen som vel må klassifiseres som faglitteratur. Elizabeth Sandifers Neo-Reaction: A Basilisk omhandler idéutviklingen på det intellektuelle alt-right; Mencius Moldbug, dark enlightenment, Peter Thiel, Eleizer Yudkowsky - her er mange navn og begreper som svirrer rundt  på det virkelig mørke nettet. Her en utmerket anmeldelse ved William Shaw. Jeg har elever som leser den slags ting, som chatter om det på Discord, som ligger våkne om nettene og ser YouTube-videoer med reaksjonær nettfilosofi...

Teorifiksjons-leselisten fikk meg til å tenke på et spor jeg aldri fikk fulgt opp, som var den tyske ultraromantikken. Begrepet ble utformet av en litterat som kaller seg Leonhard Hieronymi, og sikter til kunst som blander romantiske ideer med hypermodernitet. Et typisk eksempel på en ultraromantisk film (i følge nevnte litterat) er Blade Runner. Hieronymi har laget en omfattende oversikt over ultraromantiske bøker, filmer og musikk, som man finner i manifestet han utgav for et års tid tilbake. Simon Strauss' Syv netter, som er utgitt av Pelikanen forlag, har av enkelte blitt omtalt som et ultraromantisk verk. Det er en interessant strømning, som forsøker å få fatt i det menneskelige aspektet, det tysk-dype, i en høyteknologisk verden. Dersom man vil sette seg inn i ultraromantikken, ligger en forkortet anbefalingsliste av Hieronymi her. På listen står blant annet Hope Sandoval og the Warm Inventions' Through the Devil Softly:

Jules Evans om hvordan fremtiden ble oppfunnet

En større glede i mitt liv er de ukentlige nyhetsbrevene jeg mottar fra den britiske skribenten Jules Evans. Evans var kjent som et navn innenfor den stoiske minivekkelsen som oppstod for noen år siden, og for så vidt fortsatt ikke er helt over. Senere skrev han en bok om verdien av å miste kontrollen, The Art of Losing Control. Selv om jeg ikke deler hans behov for eller ønske om å skape en form for ikke-religiøs, psykologisk-vitenskapelig fundert spiritualitet, synes jeg forsøket er interessant. Jeg deler også en del idéhistoriske interesser med Evans, som for tiden skriver på en bok om Aldous Huxley og beslektede tenkere i California i etterkrigstiden. Disse utgjør noe av bakteppet for den snurrige, men innflytelsesrike sammenkoblingen av selvrealisering, spiritualitet, økologi og teknologi (og psykedelia) som preger f. eks. Burning Man-festivalen i USA.

Hans siste nyhetsbrev omhandler den idehistoriske bakgrunnen for dagens futurister, med Yuval Noah Harari som det fremste eksempelet på disse. Dette er en gigantindustri som åpenbart snakker til noe grunnleggende hos mange i dag, om det er frykt eller håp. Det er også en industri som utøver en formidabel makt over vår forestillingsverden.

For øvrig tenker jeg alltid på politikk når jeg leser om slikt. I blant kan det synes som om det er slik at den som behersker forestillingen om fremtiden, hersker over nåtiden. Å true med en dårlig fremtid er et utmerket trekk for enhver politisk bevegelse. Aktuelle temaer kan være: Velferdsstatens kollaps, jordens kollaps, nasjonens kollaps. Skrem og hersk..?

Anders Ehnmark er død

Svenske Anders Ehnmark er en skribent av den typen det finnes få av I Norge; Lærd og venstreorientert, interessert i spenningsfeltet mellom politikk og ideer. Av de mange minneordene virker det åpenbart at han spilt en viktig rolle for mange.

Flere av hans bøker er utgitt på norsk, bl. a. om Machiavelli, Tocqueville og Gramsci.

Timothy Snyders "Om tyranni"

Jeg har etter hvert lest en del av Timothy Snyders essays, blant annet hans etter hvert ganske berømte om Ivan Illiyn i New York Review of Books. Det virker for meg som han er en av dem som virkelig har tatt lærdommene fra det 20. århundres totalitarisme til hjertet, og viderebringer disse i dag. Denne boken er en utmerket introduksjon til en del av de teknikkene som ble brukt av opposisjonelle i Øst-Europa og Tyskland i det 20. århundre. Den inkluderer til og med en leseliste, der man finner utmerkede navn som Orwell og Kolakowski, samt flere andre tenkere som skriver mot tyranniene. Hold deg unna internett og andre massebevegelser, og tenk selv, er Snyders budskap. 

I den forbindelse har jeg også lest Peter Pomerantsevs bok om Russland, som er den eneste nåtidige boken Snyder anbefaler. Det som slår meg under lesningen, er at de totalitære statene i dag ikke er totalitære i det 20. århundres forstand. Dagens illiberale demokratier og deres ledere søker ikke enhet og uniformering, men snarere forvirring, rådvillhet og tvil. Et utmerket verktøy for dette er massemedia, og særlig naturligvis spiller internett en viktig rolle. Et trekk som Pomerantsev observerer, er hvordan Kreml til enhver tid lar det eksistere en rekke alternativer til Putins styre. Disse alternativene er imidlertid alltid så outrerte at de umulig vil kunne vinne valg. De bidrar snarere til å fremstille Putins regime som det eneste alternativ for stabilitet. Ikke dumt, må man si. Jeg kommer til å tenke på noe Sven Kærup Bjørneboe skriver; at det i dag foregår en konstant og kontinuerlig krig mot vårt indre. Resultatet er - blant annet - politisk forvirring. Og dette tjener noen på.

Sør-Afrika

Et ikke uvanlig tema i engelskundervisningen er Sør-Afrika. Det hender det blir mye triste saker - apartheid, kriminalitet, voldtekter, hiv/aids, osv. Det gjelder for hele delen om andre engelsktalende land (enn USA og Storbritannia). Når jeg tenker meg om, er det ikke overdrevent lyst i de landene heller for tiden. En av favorittvideoene mine, for å vise an annen side av Sør-Afrika - som også er reell! - er denne, som handler om Sør-Afrikas "born frees" - generasjonen som vokste opp etter valget i 1994:

Det hender også jeg spiller litt kwaito for dem, og i den forbindelse kom jeg over den spektakulært harde og dansevennlige låten (som nok ikke passer helt i en skoletime):

Borges på svensk og engelsk

I Sverige finnes små forlag som utgir halvobskure godbiter. I sommer fant jeg, på Rönnells Antikvariat i Stockholm, Sällsamma historier, redigert av Borges og hans skrivekompanjong Adolfo Bioy Casares. Boken er et utvalg av fortellinger fra verdenshistorien. I blant er fortellingene komplette, i blant inneholder boken utdrag fra større helheter, som allikevel står seg godt på egenhånd. Enkelte av tekstene, uklart hvilke, er skrevet av Casares og Borges selv. Mange av tekstene kommer fra slike kilder som Borges stadig refererer til i egne verker; britiske forfattere, Tusen og en natt, sagafortellinger, osv. Boken er som en samling gåtefulle, selsomme drømmer.

Indiske Seagull Books er også et forlag som er verdt å følge. I vår leste jeg Borges' samtaler med den argentinske poeten Osvaldo Ferrari. Tre bind med korte samtaler som passer til sengelesning før innsovning. Tematikken er nært knyttet til Borges forfatterskap; sære filosofiske teorier, halvmetafysiske sammentreff, drømmer, mer av det samme som i Sällsamma historier, men her behandlet i samtaler.

Her et  bilde som dukket opp på Facebook: Borges på besøk hos Ernst Jünger i Wilflingen. Borges sa visstnok at Jungers I stålstormen var boken som "vekket ham".