Alt-right i Norge

John Færseth har skrevet en skildring av seminaret "Den Nye Politiske Virkeligheten", som foregikk i Eldorado Bokhandel sist lørdag, og kommenterer at: "Dette er et landskap hvor man fortsatt sliter med å finne seg selv, og som foreløpig ikke har noe naturlig samlingspunkt, ettersom Lysglimt Johansen og Alliansen nok fremstår som for eksentriske for de fleste. Men det er der, klart til å plukkes den dagen det dukker opp en lederskikkelse med talent og karisma."


Seminaret inkluderte blant annet et foredrag ved Martin Sellner, en sentral person i den europeiske identitærbevegelsen, og er meg bekjent dermed den første identitære sammenkomsten i Norge. Færseth knytter for øvrig bevegelsen til miljøene rundt nettsidene Kulturverk og Maalmannen.

Tyske "frimenn" og et satirisk dikt revisited

I bloggposten "Folk mot fedreland" (tidligere publisert i Klassekampen) skriver Erle Marie Sørheim om utviklingen blant høyreekstremister i Tyskland. Hun omtaler i artikkelen de såkalte "frimenn": "Frimannskulturen har vokst sterkt frem de siste årene. Disse personene avfeier Tyskland som stat og stifter heller egne nasjoner". Begrepet frimann vekker ubehagelige assosiasjoner til mellomkrigstidens frikorps.


En annen interessant artikkel som ligger på bloggen omhandler Erdogan-diktet til komikeren Jan Böhmermann: "Det som virket latterlig absurd fra Tyskland er fast prosedyre i Erdogans Tyrkia. Presidenten har i skrivende stund anmeldt nesten 2000 tyrkere for hets mot seg selv.".

Rivarol

I 1956 utgav Ernst Jünger en samling oversettelser av den franske forfatter Antoine de Rivarols skrifter (1753-1801). Rivarol var i sin tid en prominent antirevolusjonær, og regnes blant de franske moralistene. At Jünger selv oversetter ham og skriver en lengre introduksjon, ikke så lenge etter 2. verdenskrig, er et signal. Jünger identifiserer seg med Rivarol og aksepterer i likhet med franskmannen ikke de verdier han mener preger samfunnet; den franske revolusjons verdier. Jünger, som etter 1945 knapt kommenterer den alminnelige politikken, inntar med utgivelsen av Rivarol-oversettelsene en reaksjonær-konservativ posisjon og det er naturlig å tenke at han tilslutter seg den linje i europeisk idéhistorie som ser de revolusjonære som forløpere for nazistene og Napoleon som forløper for Hitler. Hans holdning til den politiske hverdag kjennetegnes først og fremst av forakt.


Av Rivarol finnes så vidt jeg vet ingenting oversatt til engelsk, dansk eller svensk. Derimot fant jeg i Reidar Øksnevads Franske vismenn, en samling aforismer og sitat av de franske moralistene, et kapittel med Rivarol-sitater. Her er noen utvalgte, lett modernisert av undertegnede:

• Den absolutt ensomme hører kun hjemme i naturhistorien, og selv der vil han alltid være et fenomen.
• Fornuften består av sannheter som bør sies, og sannheter som ikke bør sies.
• Folket trenger brukbare sannheter, ikke abstraksjoner.
• Folket skjenker sin gunst, aldri sin tillit.
• Voltaire sa: Jo mere opplyste folket blir, jo mere frie blir de. Hans etterfølgere forkynte for folket at jo friere det blir, jo mer opplyst ble det samtidig. Dette har ødelagt alt.
• De mest siviliserte folk er likeså nær barbariet som det glattest polerte jern er tilbøyelig til å ruste. Folkene lyser på overflaten - som metallene.
• Da en filosofisk anskuelse er frukten av lang meditasjon og resultatet av et helt liv, bør den aldri fremstilles for folket, som bestandig er på livets terskel.
• Det gis ingen opplysningens århundrer for den store masse; den er hverken fransk, engelsk eller spansk. Den store masse er bestandig og i alle land den samme: en horde av kannibaler, og når den hevner seg på øvrigheten ... 

Ang. de siste dagers hackerangrep

Den dagen det lykkes noen hackere å kryptere hele internettet, vil det oppleves som scenen i Magnolia der det regner frosker: et øyeblikk av skrekk og glede, et stort katharsis; frihetens øyeblikk.

Fra verdensveven

The Alt-Left er et nytt bekjentskap for meg. I Storbritannia har websidene deres et visst publikum og kan forstås som et venstresvar på sider som Breitbart.



Thomas Nydahl har skrevet en anmeldelse av Joachim "Oskorei" Anderssens Ur ruinerna, debuten til det svenske nye høyres hovedtenker. Jeg er skeptisk, og det er Nydahl også.

Denne uka har jeg lest med interesse lest...

... følgende:

En velskrevet profil om Roger Scruton i The New Criterion. Daniel J. Mahoneys oppsummerer godt sentrale tanker - og hendelser - i hans liv.

En kort, eldre sak om hvordan være en stoiker, i The New Yorker. 

Den svenske forfatteren Jan Lundius har skrevet en meget lang og illustrert artikkel om forholdet mellom en hel rekke folk og strøminger jeg har vært opptatt av de siste årene, blant dem Bo Cavefors, Ernst Jünger, Carreres Limonov-bok med flere. Han trekker lange linjer mellom Sverige, skjønnlitteratur og den idéorienterte, til dels esoteriske, europeiske høyresiden på 1900-tallet - samt til den nyere interesse for denne den senere tid. Teksten er rett og slett meget imponerende!

Det esoteriske og det nye høyre

Det har blitt bemeret at skjønnlitteratur, særlig i sjangerne science fiction og fantasy, gjerne blir sitert og omtalt i det såkalte “nye høyre”. Disse er begge typer litteratur som transporterer deg ut av tiden, til et annet sted. Tilsvarende er ideologienes mål en annen verden (dette inkluderer islamismen, hvis mål er kalifatet). Inspirasjonen til denne andre verden må hentes et steds fra. Nærliggende kan være å hente inspirasjonen i myter, litteratur, drømmer, ideer - for så vidt også i historien, tenk Pariserkommunens mytiske betydning for venstresiden, eller tenk på Fiume (d’Annunzios anarko-syndikalistiske republikk).

I den ypperlige pocketbok-serien Fakkel finnes det en bok som er noe på siden av de andre. Boken heter Den fantastiske virkelighet (fransk førsteutgave 1960) og er forfattet av skribenten Louis Pauwels og kjemiingeniøren Jacques Bergier. Boken handler, blant mye annet, om muligheten av at jorden tidligere har vært befolket av andre atomkulturer enn vår, om alkymi, hemmelige samfunn med mer. Den var, i følge Wikipedia, en kultbok blant motkulturelle på 60- og 70-tallet. Det meste i den fremstår som søkt, allikevel er den velskrevet og øyeåpnende på en pussig måte; “det finnes mer enn det vi ser”.

Bergier og Pauwels startet magasinet Planète i 1960, for å videre utforske temaene de tok opp i Den fantastiske virkelighet. “Intet rart er oss fremmed” var deres motto. Lå det et alvor under, eller var det “bare” en ny form for surrealisme, en litterær retning kalt fantastisk realisme? Så mye vet jeg ikke om verken Planète eller Den fantastiske virkelighet. Bergier var i alle fall overbevist om eksistensen av liv i verdensrommet helt fram til sin død.

Og hva er så koblingen til det nye høyre?

Den som følger bloggen Motpol, hovedorgan for det identitære høyre i Sverige, kan der lese skribenten Joachim Andersson (“Oskorei”), en særdeles lærd systemkritiker, forfatter av den nyutgitte boken Ur ruinerne (det er er den europeiske høyresiden som skal oppstå fra disse ruinene). De fleste av blogginnleggene hans består i formidling og drøfting av kritisk teori, reaksjonære tenkeres tanker og ulike idéer fra den intellektuelle del av den nye vestlige (amerikanske og europeiske) høyresiden.  

Noen av innleggene handler imidlertid om ting som er tematisk beslektet med Den fantastiske virkelighet, som zetetisk astronomi, Hanns Hörbingers verdensislære, pianoterrestrialisme o.l. Andersson interesserer seg også for fantasylitteratur og kommer med ujevne mellomrom med anbefalinger innen sjangeren.

Troen på at verden kan bli en annen må næres av noe. For mange næres den av konkrete erfaringer. For andre næres den av fantasien. Science fiction, fantasy, konspirasjonsteorier, alternativ historieforståelse, okkult vitenskap og lignende fenomener kan fungere som en form intellektuell og politisk gjødsel - de kan gi næring til tanken om at en annen verden er mulig, eller at det ligger andre drivkrefter bak det vår virkelighet enn det vi mener å vite. Lignende fenomener gjorde seg gjeldende i mellomkrigstiden, blant dem verdensislæren og naturligvis den nazistiske arianismen. Også Oswald Spenglers sykliske historiesyn kan antagelig plasseres i kategorien for esoterisk tenkning.

Pauwels, den ene forfatteren av Vår fantastiske virkelighet, var fra slutten av syttiårene redaktør for et ukentlig magasin som fulgte med avisen Le Figaro. Blant dem som skrev her var Alain de Benoist, en av hovedtenkerne for Nouvelle Droite. Flere andre sentrale tenkere i det franske nye høyre, tilknyttet tankesmien GRECE, skrev i magasinet.

Pauwels vendte selv tilbake til sin katolske tro og angret på sine tidligere tankeeksperimenter i Planète. de Benoist svarte med å dedisere boken On Being a Pagan til Pauwels, i 1981. GRECE var i alle fall i utgangspunktet hedensk. Siden har de Benoist i noen grad endret syn på kristendommen.

I dette materialet ligger en doktorgrad eller to.

Kilder:

Wikipedia (eng.) om Pauwels, Planéte, Bergier

Pauwels og Bergier: Den fantastiske virkelighet

https://motpol.nu/oskorei/

http://historienet.no/utforskning/ismaner-utloste-istidene