Årets favorittbøker

Her er seks av de bøkene jeg likte best i år (de er ikke skrevet i år)...

Henri de Montherlant: Selected Essays (1960)

Henri de Montherlant var en fransk forfatter fra mellom- og etterkrigstiden. Enkelte av bøkene hans er oversatt til engelsk, ingen til norsk. All glede kommer fra sansene, mener Montherlant, livets mening er nytelse. Sjelden har jeg møtt en så usjenert selvnytende forfatter.

Laszlo Krasznohorkai: Satantango (2016)

(Jeg leste riktignok den engelske utgaven). En utmerket fabel om fornedrelse og fremtidshåp, intenst velskrevet og kløktig uttenkt. Menneskene vil så gjerne tro på en bedre framtid, men blir skuffet – igjen og igjen.

Imre Kertész: Jeg – en anden (2003)

Med Kertesz er man i selskap med et bistert, men alltid spill levende intellekt, med et gigantisk ego som aldri lar anledningen gå fra seg til å være nådeløst ærlig overfor seg selv og leseren. Kertész er svartsynt, men alltid underholdende. Alt av hans selvbiografiske verk kan anbefales. Om romanene vet jeg intet.

Kjell Madsen – Soloppgang på Bromo (1997)

Hva skal man egentlig si om dette pussige essayet, en løs sammenslutning av nærlesninger av ymse forfattere og særdeles lærde betraktninger. Madsens klare språk, dannelse og evne til å kombinere tilsynelatende usammenhengende erfaringer og idéer er ulikt noe annet jeg har lest på norsk. Hindufilosofi, mystikk, homofili, Emil Boysen, Platon, Ibsen, med mer – alt er der.

Pål Norheim – Gottfried von Baaders dagbok (1998)

Da Norheim døde i sommer, tenkte jeg det var på tide å lese noen av bøkene hans. Vi samtalte et par ganger om Ernst Jünger, som han gjerne refererte til som en viktig inspirasjon. Jünger-inspirasjonen vises tydelig i denne boken, som  peker frem mot Norheims «oppdateringer». Korte prosadikt eller epigrammatiske småtekster  danner til sammen en helhetlig, munter skildring av gamlingen von Baaders tanker om tilværelsen i Oslo på nittitallet. Jeg lar meg imponere av Norheims litterære kløkt.

Ernst Jünger – Det eventyrlige hjerte (2015)

Jünger leser jeg med ujevne mellomrom. I år var det hans småstykke om arkeologien som grep meg.

Online har jeg særlig fulgt Angela Nagles analyser av de Trumpstøttende nett-troll på 4chan og i alt-rightmiljøet.

Bokanmeldelse: Virginie Despentes - Vernon Subutex 1

Nå da Vernon Subutex-bøkene av Virginie Despentes har blitt anbefalt av Morgenbladet (nr. 87), er det vel på tide å legge ut denne anmeldelsen. Den ble skrevet i sommer, men har blitt liggende upublisert.

Denne boken leste jeg om i en artikkel i den danske avisen Information, som omhandlet hvilken litteratur man skulle lese for å forstå det franske samfunnet (her er en utmerket nyere omtale av trilogien og dens betydning for fransk litteratur, også fra Information). Despentes var det eneste kvinnelige navnet, og også det eneste som for meg var ukjent. Det var derfor et lite lykketreff at hun var oversatt til dansk, fransk leser jeg dessverre kun i liten grad.

Vernon Subutex 1 er første bind i en trilogi. Bind 2 og 3 er utkommet på fransk (og er oversatt til engelsk), men er foreløpig ikke kommet på noe nordisk språk. Despentes er forfatter av en rekke andre bøker, blant annet den kontroversielle Baise-moi («Kyss meg») som oså ble filmatisert. Filmen førte, om jeg ikke husker feil, til en del debatt da den ble satt opp på norske kinoer. Despentes er erklært feminist og har utgitt minst en feministisk pamflett, som sammen med noen av de tidligere bøkene hennes finnes på dansk.

På omslaget til «Vernon Subutex» er Despentes avbildet i Mötorhead-tskjorte. Boken kan kanskje leses som en slags «the rockers strike back» mot det nye århundrets kapitalistiske og kyniske mediesamfunn. Hovedpersonen, Vernon Subutex (hvorfor han har fått dette navnet, er for meg uklart) drev en kultplatesjappe i Paris, en platesjappe som gikk nedenom og hjem i den nye streamingvirkeligheten. Etter å ha fordrevet tiden etter at butikken ble nedlagt med musikklytting og øldrikking, kastes han ut av leiligheten sin. Han overnatter der han kan, hos venner og bekjente fra musikkmiljøet i Paris. Despentes går ikke av veien for å fremstille alle deres dårlige sider, og mye av dette er kostelig lesning. Et konsekvent litterært grep i boken er skiftet mellom ulike perspektiv. Dette betyr at den tidligere rockeren, nå overklassedamen, som Subutex først overnatter hos, fremstiller forholdet deres som harmonisk og dypt sensuelt. Mens Subutex, som kommer til ordet i kapittelet etter, leter etter snareste vei ut av heksens seng og leilighet.

Fremstillingen av de personene Subutex treffer på er hva man kan kalle bokens «sosiologiske» side, den siden som gjorde at Information anbefalte den som en nøkkel til å forstå det franske samfunnet. Sylvie, den salongradikale overklassedamen som Subutex bor hos først, har for eksempel en sønn som har blitt reaksjonær katolikk og medlem av Generation Identitaire. Andre medlemmer av det franske samfunnet som Subutex bor hos og besøker, presenteres like avslørende, men nok ikke alltid like nådeløst.

Despentes har blitt kalt «en kvinnelig Houllebecq», men tonen i boken er for varm og empatisk til at en slik betegnelse er helt riktig. Perspektivet til Despentes er også annerledes enn Houllebecqs; mens Houllebecq vanligvis skriver fra perspektivet til desillusjonert middelklassemennesker, skriver Despentes «nedenfra». Subutex er på bånn og fullstendig avhengig av velviljen til de mennesker han møter. Dette perspektivet gjør at Despentes kan si noe om andre menneskers empati, om vennskap; slike ting som er mer eller mindre fraværende i Houllebecqs romaner.

En likhet med Houllebecq er imidlertid hvordan de begge forsøker å analysere og uttrykke et eller annet om samfunnet i dag. Houllebecq er mer intellektuell, og bøkene mer grunnleggende idédrevet. Dette betyr imidlertid ikke at boken til Despentes er dårligere.

Spenningen i boken, det som driver den fremover, består i at Subutex sitter på noen lydopptak av sin venn, musikkstjernen Alex. Alex tok av uvisse årsaker selvmord. Lydopptakene inneholder antagelig delikate avsløringer, for en ond mediebaron er på jakt etter dem. På slutten av boken klarer han nesten, men ikke helt, å spore opp Subutex, som ikke er klar over at noen vil ha tak i opptakene… Og om man vil vite hvordan det går, er det bare å vente på neste oversettelse (eller lese de engelske, eller franske).

Menneskeskildringene er dypt infame. Boken har nerve og et meget bredt perspektiv på tiden og samfunnet den beskriver. Les i vei!

Lesetips: Hvordan det nye Høyre i Europa har påvirket amerikansk høyre

Thomas Chatterton Williams har, i The New Yorker, skrevet en ganske god artikkel om hvordan idéene fra det franske Nouvelle Droite har spredt seg til USA og der tas i bruk i en litt annen kontekst enn det Alain de Benoist og Renaud Camus så for seg: "The French Origins of 'You Will Not Replace Us'".


For mer om de Benoist et als. betydning i Russland, se Emmanuel Carrères bok om Eduard Limonov.

Reaksjonær profil: Götz Kubitschek

Her er et engelskspråklige profiler av Götz Kubitschek, ideolog for det nye høyre og forlegger i Verlag Antaios, som blant annet står bak bestselgeren "Finis Germania" av Peter Sieferle.


I New York Times finner man James Angelos blanding av reportasje og intervju: "The Prophet of Germany's New Right". Teksten gir et godt bilde av hvordan det nye høyres ideologi gjenspeiles i Kubitscheks liv. Økologi og økonomiske venstrestandpunkter integreres i et overordnet forsvar for Aftenlandet, kontra islam. Kubitschek skildres i sin herregård i det gamle Øst-Europa (som så langt ikke er "oversvømt" av innvandrere), der han driver et enklere økologisk gårdsbruk, har syv barn og et suksessrikt forlag sammen med sin kone. Her drikkes det øl i lystig-dystert lag og synges fedrelandssanger. Her lever man tett på det elementære og behandler dyrene sine pent.


Noen idéhistoriske sammenhenger påpekes. Kubitschek finner Carl Schmitts tanker om unntakstilstanden relevant; det er nå unntakstilstand. Vold oppmuntres ikke, men det åpnes for tiltak "utenfor retten" for å stagge masseinnvandringen.


Ernst Jungers tidligere sekretær Armin Mohler dukker opp som referanse. Mohler fikk aldri lokket Jünger ut i åpen politisk strid og ble i stedet selv en av fødselshjelperne for det nye europeiske høyre. Ikke bare i Tyskland; Alain de Benoist var en av hans nære venner.


Det er et ekko av Jünger også i forlagets navn. Antaios var navnet på tidsskriftet Jünger drev sammen med Mircea Eliade, en annen overvintret høyreradikal intellektuell. Navnet stammer fra gresk mytologi.


Artikkelen "A New, New Right Rises in Germany" i The Atlantic handler i stor grad om det samme.

Sylo Taraku om utviklingen i Polen

Sylo Taraku skriver skarpt om utviklingen i Polen på AgendaMagasin.

Parismanifestet - konservative intellektuelle om "det sanne Europa"

En gruppe konservative akademikere og intellektuelle har utarbeidet en fellesuttalelse om "A Europe We (altså "they") Can Believe In", kalt Parismanifestet. Målet er, i følge nettsiden for manifestet, å bekrefte på en positiv måte en europeisk fellesidentitet, fremfor å gi et bidrag til mange konservatives favorittsjanger, "vestens undergang"-litteraturen.


Den mest kjente bidragsyteren er den britiske filosofen Roger Scruton. Med tanke på hans fortidige engasjement for den delen av Europa som lå under for kommunismen, i sær Tsjekkoslovakia, kan man spekulere i om Scruton tenker manifestet i forlengelse av andre berømte dissidentmanifest, som Charta 77. 


Thomas Nydahl har en interessant gjennomgang av visse deler av manifestet, for eksempel den noe skjønnmalende formuleringen om at "we [aka the Europeans] have always recognized a kinship with one another, even when we have been at odds—or at war".

Neste populismebølge

David Brooks skriver i New York Times om Sam Francis, radikalt konservativ og kritisk tenker på den ytre høyrefløy i USA, med bånd bl.a. til Patrick Buchanan. Francis utarbeidet en kritikk av globaliseringen som har vist seg presis og nærmest profetisk. Han formulerte en reaksjon på utviklingen i det amerikanske samfunnet som blant annet har ledet til fenomenet Trump.


Det er noen blindsoner i Trump-prosjektet ideologisk forstått (jeg snakker ikke her om mannen, hvis fremste karaktertrekk er uforutsigbarhet og drivkraft virker å være et ønske om å fremstå som handlekraftig). Et av dem er Trumps manglende oppgjør med big business, slik den representeres ved teknologiske gigantselskaper som Google, Apple og Facebook. De fleste av lederne for disse fremstår som ekte barn av globaliseringen; flerkulturelle og liberalt orienterte. Et eksempel er Sergey Brins tale mot Trumps innvandringsstopp-ordre. Alliansen mellom den politiske eliten og det kulturliberale teknologiske etablissement (med unntak av Peter Thiel) er et åpenbart mål for kritikk fra både venstre og høyre.


Hele problematikken knyttet til big data er dessuten uløst. Fortsatt er det slik at Google, Facebook og Apple sitter på enorme mengder informasjon om konsumentene. Faktisk så mye informasjon at man kan stille seg spørsmålet om brukerne av selskapenes tjenester (jeg inkluderer her meg selv) rett og slett ønsker å la seg overvåke.


I alle fall er motstanden mot de store selskapene nok en av sakene som forener det radikale venstre og det radikale høyre. Om man vil lese den venstreorienterte kritikken av selskapene, kan man besøke den ypperlige nettsiden The Baffler eller lese det Eugene Mozorov skriver i Morgenbladet.


Hovedpunkter i kritikken er selskapenes nærmest totale monopol (tenk hvor mange bokhandler som nedlegges i USA hvert år som konsekvens av Amazons dominans) og nyføydale tendenser. Fra høyresiden vil en kritikk være det kulturelle hegemoniet som disse selskapene utøver. På begge sider vil det naturligvis også være sterk motstand mot den enorme datainnsankingen som de nye teknologiske gigantene bedriver.


Grunnleggende sett kan man også finne en kritikk mot teknifiseringen og digitaliseringen som sådan. Denne kritikken er i utgangspunktet konservativ, eller reaksjonær. Eksempler på kritikken finner man hos Luhmann og F.G. Jünger. Jeg anbefaler Carl-Göran Heidegrens bok om Jüngerbrødrene.


Om Brooks får rett, og kritikken av teknifisering, digitalisering, big business, big data og det kulturliberale etablissement som står bak disse selskapene resulterer i "the coming war on business", vil det være et spørsmål hvem som til slutt vil tjene på det: høyre- eller venstresiden.

Reaksjonære profiler: Pat Buchanan



Bilde fra Wikipedia

"The Ideas Made It, But I Didn't" sier nå 78-årige Pat Buchanan om Trumps valgseier i USA. Buchanan har levd et langt og ganske innflytelsesrikt liv på høyresiden i amerikansk politikk, og ser valget av Trump som i forlengelsen av den innsats han selv har lagt ned. Politico trykket i sommer denne grundige profilen.




Spesielt interesserte kan finne en svært lang presentasjon av Buchanans tanker og levned på danske Tidehvervs hjemmeside. Dette er meg bekjent den eneste lengre omtalen av Buchanan idéer i Skandinavia.

Britiske skribenter i strid og til te

Fra raritetskabinettet har jeg plukket ut dette artige blogginnlegget, der den liberale The Guardian-skribenten Nicholas Lezard omtaler et møte med den erkekonservative Mail on Sunday-skribenten Peter Hitchens. De to gentlemen hadde før møtet vært i en brutal strid på Twitter etter Lezards slakt av Hitchens' nyeste utgivelse, men oppfører seg - selvfølgelig, de er jo begge ekte engelskmenn - eksemplariske overfor hverandre.


Møtets største kontrovers er ikke bokanmeldelsen, men hvordan Orwell ville foretrukket å få servert melk til teen.


http://www.newstatesman.com/politics/uk/2017/08/peter-hitchens-twitter-seemed-barely-human-then-he-came-round-tea

Julian Barnes: "Tidens larm" (CappelenDamm)

Forside fra forlaget

Det var under mitt besøk i St. Petersburg at jeg kjøpte denne romanen, The Noise of Time, som den heter på originalspråket. Rose-Marie Christensen gjorde meg oppmerksom på at den knapt var omtalt i norske aviser eller på norske blogger. Hvilket er synd, for det er en velskrevet og interessant roman, dyster, men også oppløftende. At boken ikke omtales i større medier, er en underlig prioritering, all den tid Julian Barnes er en vesentlig britisk forfatter som har vunnet og blitt nominert til flere viktige priser.

Den norske forfatteren Thomas Lundbo skriver i en tekst på vinduet.no at norske redaksjoner ofte prioriterer middelmådige norske forfattere fremfor store utenlandske navn. Dette er naturligvis forståelig, men gjør også at en rekke viktige utgivelser ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

Viktig og viktig altså, alt kommer an på øynene som ser. Mine øyne er svake for denne typen bøker, som kombinerer kunstnerbiografi, samfunnshistorie og litt luftig filosofering over rundt 200 sider. Da får jeg både tenkt, lært og levd meg inn i et interessant liv, alt på en gang.
Til saken. Tittelen Tidens larm kommer av motsetningen mellom den tiden Sjostakovitsj levde i og kunsten hans skapte. Mens tiden var full av plager, var kunsten skjønn. Sjostakovitsj ryker uklar med Stalin etter fremføringen av operaen Macbeth, som for Stalin er et stykke degenerert kunst, for å låne et begrep fra en annen totalitær sammenheng. Idealet for Stalin, som på sitt kommunistiske vis vel også var en slags nasjonalist, er en "folkelig" kunst som tar utgangspunkt i "folkelige" tradisjoner. Sjostakovitsj mer modernistisk inspirerte komposisjoner anklages for å være elitære, perverterte.

Sjostakovitsj blir imidlertid ikke henrettet eller satt i en av Sovjetunionens mange fangeleire, men må slepe seg videre innenfor systemet. Han får fortsette som komponist, men er hele sitt liv livredd for å komponere verker som tråkker over styresmaktene usynlige grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert. Beskrivelsen av hvordan Sjostakovitsj lever sitt angstfylte liv er svært gripende, og peker utover komponistens enkeltskjebne. Det var antagelig mange som levde slik som han, med kofferten pakket i tilfelle de skulle bli hentet i sitt hjem av maktens håndlangere, for en større, mindre eller ikke-eksisterende overtredelse av uskrevne, stadig skiftende normer og regler.



Det blir en del drikking og noen kvinnehistorier. Om det nå skyldes angst for styresmaktene eller eksentriske trekk ved Sjostakovitsj' personlighet blir stående åpent. Stående åpent blir også spørsmålet om i hvor stor grad det kan hevdes at Sjostakovitsj går på akkord med seg selv. Å stille seg til doms over enkeltmenneskers handlinger i et totalitært samfunn er ingen enkel sak. Ambivalensen og mangelen på moralisering er en av styrkene ved Barnes' bok, som forøvrig er svært velskrevet.



Skal jeg innvende noe, må det være at det til tider kan gå vel fort i svingene i boka. Det kan kjennes litt oppramsende, trass i det elegante språket.



Det som står igjen av Sjostakovitsj' liv, og som Barnes noe overtydelig holder frem i bokens avsluttende avsnitt, er et budskap om musikkens (eller kunstens) seier over de politiske dødsmakter. Tidens larm tar slutt, men musikken står over tiden og har på sett og vis del i det evige. Ikke verdens mest originale tanke, men med tanke på Sjostakovitsj' skjebne har den absolutt noe for seg - hvilket Barnes får fram på fremragende vis i denne fine, lettleste og samtidig dypsindige boken.

Dersom man liker sjangeren "genier (eller i alle fall store kunstneres) liv fremstilt litterært" vil jeg anbefale Jean Echenoz bok om Ravel. Jeg har også blitt fortalt at Odd Klippenvågs komponisttrilogi er svært leseverdig.

Morgen - kaffe, barne-TV og intervju med Cioran

Kom over dette intervjuet med E.M. Cioran. Her snakker han om sitt liv og forfatterskap. Intervjuet har en del dødpunkter, men også mange godbiter.

Om å fordype tankene:
"Cioran was not a systematic thinker.  Rather, his mind advanced with that “patience to go in circles, in other words, to deepen,” as he had described in The New Gods. "

Om Nietzsche (som i likhet med Cioran var prestesønn):
"Well, I realized that he wasn’t a philosopher, he was more: a temperament. (...) His work is an unspeakable megalomania. When one reads the letters he wrote at the same time, one sees that he’s pathetic, it’s very touching, like a character out of Chekhov. "

Cioran har i perioder av livet lidd av søvnløshet, og i likhet med Dickens brukt natten til å spasere i gatene. Hans observasjon om dette sier en del om utviklingen i Paris de senere år:
"What I often liked to do, I should say, was go for walks at night.  Curiously enough, I did that in Paris as well, until about ten years ago.  Very often, in the middle of the night, if I couldn’t sleep, I’d get up and go walking through Paris for two or three hours.  Now it’s become too dangerous to just go out for a walk like that at four in the morning. "

Det som har kommet av Cioran på norsk (Sønderrevet) fant jeg litt trettende og ensidig, men alt tyder på at det er  mer å hente.

Strøtanke om frihet

Det er et idéhistorisk forhold mellom tanken om den enkeltes individuelle samvittighetsfrihet overfor staten, og den formen for religiøs mystikk som oppvurderer den enkeltes opplevelser.

Hvordan den enkelte realiserer sin frihet vil variere.

For tiden leser jeg Duras' Sommeren 80. Det synes for meg som en typisk 20. århundreforståelse av frihet innebærer å ta valg der man setter seg utenfor de tanke- og handlingsrammer som defineres av stat, offisiell religion, media, sosiale koder, den gode tone eller andre instanser for kontroll og disiplinering av enkeltindividene. Dette er en frihetsforståelse som har nær sammenheng med dissidentenes stilling under de totalitære regimene i dette århundret.

Aberet med den overnevnte definisjon er at frihet også kan forstås som et valg om det obskøne; å overtrå samfunnets grenser ved drap, vold, tyveri. Dette temaet er sentralt i Genets forfatterskap.

Mange vil ikke se noe behov, eller for den saks skyld se seg tjent med, å realisere noen form for frihet - eller vil se det som en form for frihet å være bundet.

Derfor kan man antagelig også tenke seg en frihet som innebærer å velge konformiteten.  Dette vil være en frihet som passer den som er borgerlig i livsførsel, men fri i tanken og i sin samvittighet, overfor Gud.

Alt-right i Norge

John Færseth har skrevet en skildring av seminaret "Den Nye Politiske Virkeligheten", som foregikk i Eldorado Bokhandel sist lørdag, og kommenterer at: "Dette er et landskap hvor man fortsatt sliter med å finne seg selv, og som foreløpig ikke har noe naturlig samlingspunkt, ettersom Lysglimt Johansen og Alliansen nok fremstår som for eksentriske for de fleste. Men det er der, klart til å plukkes den dagen det dukker opp en lederskikkelse med talent og karisma."


Seminaret inkluderte blant annet et foredrag ved Martin Sellner, en sentral person i den europeiske identitærbevegelsen, og er meg bekjent dermed den første identitære sammenkomsten i Norge. Færseth knytter for øvrig bevegelsen til miljøene rundt nettsidene Kulturverk og Maalmannen.

Tyske "frimenn" og et satirisk dikt revisited

I bloggposten "Folk mot fedreland" (tidligere publisert i Klassekampen) skriver Erle Marie Sørheim om utviklingen blant høyreekstremister i Tyskland. Hun omtaler i artikkelen de såkalte "frimenn": "Frimannskulturen har vokst sterkt frem de siste årene. Disse personene avfeier Tyskland som stat og stifter heller egne nasjoner". Begrepet frimann vekker ubehagelige assosiasjoner til mellomkrigstidens frikorps.


En annen interessant artikkel som ligger på bloggen omhandler Erdogan-diktet til komikeren Jan Böhmermann: "Det som virket latterlig absurd fra Tyskland er fast prosedyre i Erdogans Tyrkia. Presidenten har i skrivende stund anmeldt nesten 2000 tyrkere for hets mot seg selv.".

Rivarol

I 1956 utgav Ernst Jünger en samling oversettelser av den franske forfatter Antoine de Rivarols skrifter (1753-1801). Rivarol var i sin tid en prominent antirevolusjonær, og regnes blant de franske moralistene. At Jünger selv oversetter ham og skriver en lengre introduksjon, ikke så lenge etter 2. verdenskrig, er et signal. Jünger identifiserer seg med Rivarol og aksepterer i likhet med franskmannen ikke de verdier han mener preger samfunnet; den franske revolusjons verdier. Jünger, som etter 1945 knapt kommenterer den alminnelige politikken, inntar med utgivelsen av Rivarol-oversettelsene en reaksjonær-konservativ posisjon og det er naturlig å tenke at han tilslutter seg den linje i europeisk idéhistorie som ser de revolusjonære som forløpere for nazistene og Napoleon som forløper for Hitler. Hans holdning til den politiske hverdag kjennetegnes først og fremst av forakt.


Av Rivarol finnes så vidt jeg vet ingenting oversatt til engelsk, dansk eller svensk. Derimot fant jeg i Reidar Øksnevads Franske vismenn, en samling aforismer og sitat av de franske moralistene, et kapittel med Rivarol-sitater. Her er noen utvalgte, lett modernisert av undertegnede:

• Den absolutt ensomme hører kun hjemme i naturhistorien, og selv der vil han alltid være et fenomen.
• Fornuften består av sannheter som bør sies, og sannheter som ikke bør sies.
• Folket trenger brukbare sannheter, ikke abstraksjoner.
• Folket skjenker sin gunst, aldri sin tillit.
• Voltaire sa: Jo mere opplyste folket blir, jo mere frie blir de. Hans etterfølgere forkynte for folket at jo friere det blir, jo mer opplyst ble det samtidig. Dette har ødelagt alt.
• De mest siviliserte folk er likeså nær barbariet som det glattest polerte jern er tilbøyelig til å ruste. Folkene lyser på overflaten - som metallene.
• Da en filosofisk anskuelse er frukten av lang meditasjon og resultatet av et helt liv, bør den aldri fremstilles for folket, som bestandig er på livets terskel.
• Det gis ingen opplysningens århundrer for den store masse; den er hverken fransk, engelsk eller spansk. Den store masse er bestandig og i alle land den samme: en horde av kannibaler, og når den hevner seg på øvrigheten ... 

Ang. de siste dagers hackerangrep

Den dagen det lykkes noen hackere å kryptere hele internettet, vil det oppleves som scenen i Magnolia der det regner frosker: et øyeblikk av skrekk og glede, et stort katharsis; frihetens øyeblikk.

Fra verdensveven

The Alt-Left er et nytt bekjentskap for meg. I Storbritannia har websidene deres et visst publikum og kan forstås som et venstresvar på sider som Breitbart.



Thomas Nydahl har skrevet en anmeldelse av Joachim "Oskorei" Anderssens Ur ruinerna, debuten til det svenske nye høyres hovedtenker. Jeg er skeptisk, og det er Nydahl også.

Denne uka har jeg lest med interesse lest...

... følgende:

En velskrevet profil om Roger Scruton i The New Criterion. Daniel J. Mahoneys oppsummerer godt sentrale tanker - og hendelser - i hans liv.

En kort, eldre sak om hvordan være en stoiker, i The New Yorker. 

Den svenske forfatteren Jan Lundius har skrevet en meget lang og illustrert artikkel om forholdet mellom en hel rekke folk og strøminger jeg har vært opptatt av de siste årene, blant dem Bo Cavefors, Ernst Jünger, Carreres Limonov-bok med flere. Han trekker lange linjer mellom Sverige, skjønnlitteratur og den idéorienterte, til dels esoteriske, europeiske høyresiden på 1900-tallet - samt til den nyere interesse for denne den senere tid. Teksten er rett og slett meget imponerende!

Det esoteriske og det nye høyre

Det har blitt bemeret at skjønnlitteratur, særlig i sjangerne science fiction og fantasy, gjerne blir sitert og omtalt i det såkalte “nye høyre”. Disse er begge typer litteratur som transporterer deg ut av tiden, til et annet sted. Tilsvarende er ideologienes mål en annen verden (dette inkluderer islamismen, hvis mål er kalifatet). Inspirasjonen til denne andre verden må hentes et steds fra. Nærliggende kan være å hente inspirasjonen i myter, litteratur, drømmer, ideer - for så vidt også i historien, tenk Pariserkommunens mytiske betydning for venstresiden, eller tenk på Fiume (d’Annunzios anarko-syndikalistiske republikk).

I den ypperlige pocketbok-serien Fakkel finnes det en bok som er noe på siden av de andre. Boken heter Den fantastiske virkelighet (fransk førsteutgave 1960) og er forfattet av skribenten Louis Pauwels og kjemiingeniøren Jacques Bergier. Boken handler, blant mye annet, om muligheten av at jorden tidligere har vært befolket av andre atomkulturer enn vår, om alkymi, hemmelige samfunn med mer. Den var, i følge Wikipedia, en kultbok blant motkulturelle på 60- og 70-tallet. Det meste i den fremstår som søkt, allikevel er den velskrevet og øyeåpnende på en pussig måte; “det finnes mer enn det vi ser”.

Bergier og Pauwels startet magasinet Planète i 1960, for å videre utforske temaene de tok opp i Den fantastiske virkelighet. “Intet rart er oss fremmed” var deres motto. Lå det et alvor under, eller var det “bare” en ny form for surrealisme, en litterær retning kalt fantastisk realisme? Så mye vet jeg ikke om verken Planète eller Den fantastiske virkelighet. Bergier var i alle fall overbevist om eksistensen av liv i verdensrommet helt fram til sin død.

Og hva er så koblingen til det nye høyre?

Den som følger bloggen Motpol, hovedorgan for det identitære høyre i Sverige, kan der lese skribenten Joachim Andersson (“Oskorei”), en særdeles lærd systemkritiker, forfatter av den nyutgitte boken Ur ruinerne (det er er den europeiske høyresiden som skal oppstå fra disse ruinene). De fleste av blogginnleggene hans består i formidling og drøfting av kritisk teori, reaksjonære tenkeres tanker og ulike idéer fra den intellektuelle del av den nye vestlige (amerikanske og europeiske) høyresiden.  

Noen av innleggene handler imidlertid om ting som er tematisk beslektet med Den fantastiske virkelighet, som zetetisk astronomi, Hanns Hörbingers verdensislære, pianoterrestrialisme o.l. Andersson interesserer seg også for fantasylitteratur og kommer med ujevne mellomrom med anbefalinger innen sjangeren.

Troen på at verden kan bli en annen må næres av noe. For mange næres den av konkrete erfaringer. For andre næres den av fantasien. Science fiction, fantasy, konspirasjonsteorier, alternativ historieforståelse, okkult vitenskap og lignende fenomener kan fungere som en form intellektuell og politisk gjødsel - de kan gi næring til tanken om at en annen verden er mulig, eller at det ligger andre drivkrefter bak det vår virkelighet enn det vi mener å vite. Lignende fenomener gjorde seg gjeldende i mellomkrigstiden, blant dem verdensislæren og naturligvis den nazistiske arianismen. Også Oswald Spenglers sykliske historiesyn kan antagelig plasseres i kategorien for esoterisk tenkning.

Pauwels, den ene forfatteren av Vår fantastiske virkelighet, var fra slutten av syttiårene redaktør for et ukentlig magasin som fulgte med avisen Le Figaro. Blant dem som skrev her var Alain de Benoist, en av hovedtenkerne for Nouvelle Droite. Flere andre sentrale tenkere i det franske nye høyre, tilknyttet tankesmien GRECE, skrev i magasinet.

Pauwels vendte selv tilbake til sin katolske tro og angret på sine tidligere tankeeksperimenter i Planète. de Benoist svarte med å dedisere boken On Being a Pagan til Pauwels, i 1981. GRECE var i alle fall i utgangspunktet hedensk. Siden har de Benoist i noen grad endret syn på kristendommen.

I dette materialet ligger en doktorgrad eller to.

Kilder:

Wikipedia (eng.) om Pauwels, Planéte, Bergier

Pauwels og Bergier: Den fantastiske virkelighet

https://motpol.nu/oskorei/

http://historienet.no/utforskning/ismaner-utloste-istidene

Informasjonen

Oppdatert Google Oversetter er spektakulære saker. Med anstendige engelskkunnskaper og litt egeninnsats kan man nå lese ganske gode oversettelser av tyske og franske avisartikler. Dermed ble plutselig enda mer informasjon tilgjengelig. Altså nesten slutt på å lete opp obskure svenske og danske tidsskrifter for å finne småstykker om tvilsomme tyske forfattere. 

På et eller annet tidspunkt vil det være mulig å oversette bøker med et par klikk. Kun stilen blir igjen, den emuleres neppe så lett av et dataprogram – skjønt hvem vet hvor lenge dette varer. Kan stilen redde bøkenes eksklusivitet? 

Alt som er informasjon vil til slutt kunne transformeres til data. Hva som er informasjon vil endre seg, slik musikk har gått fra å være lyd til å bli bytes - kanskje vil det samme skje med våre hjerner, med våre gener, med våre organer! 

Det vil bli stadig vanskeligere å unnslippe den ustoppelige informasjonsstrømmen. Man minnes Houllebecqs ord: «Når man nærmer seg Paris, blir luften så stinn av informasjon at det er vanskelig å puste». Antikvariatene vil opprettholdes av sære skarer, som fortsatt elsker duften av lim og papir, eller av andre taktile eller estetiske årsaker foretrekker bok fremfor skjerm (slik er det vel allerede). 

Når oberst Kurtz igjen dør, vil han presse frem sine siste ord, raspende og tungpustet: «the information… the information…»

Bokanmeldelse: Michael Lewis - The Undoing Project (W.W. Norton & Company)

Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt fikk jeg bare så vidt kikket på. Den fikk imidlertid så mye og så rosende omtale at jeg innså at jeg måtte til pers, nå da Michael Lewis lagde en mer popularisert utgave av de tankene Kahneman fremsetter i sin bok. Det dreier seg om kritikk av rådende økonomiske modeller og om hvordan menneskehjernen lurer oss.

Kahneman forsket og forsker på hvordan mennesker gjør bestemmelser, hva slags vurderinger vi gjør og hva slags informasjon vi legger til grunn. Lewis' bok er ikke først og fremst en fremstilling av Kahnemans forskning, men vel mer en slags dobbeltbiografi, over Kahneman og hans makker Amos Tversky, deres vennskap og deres forskning. Boken avsluttes med oppringningen Kahneman får fra Nobelkomiteen da han vinner Nobelprisen i økonomi.

Først noe om Tversky og Kahneman. Her har Lewis en ganske enkel jobb med å gjøre stoffet interessant; Tversky, den utadvendte av de to. Han har ingen respekt for autoriteter eller konvensjoner. En del kostelige særtrekk får plass i boka. Min favoritt er Tverskys forhold til det å gå på kino. Er filmen dårlig, går han hjem, selv om han har betalt: "De har allerede fått pengene mine, da skal de i alle fall ikke få tiden min". Tversky er utadvendt, sosial, og et typisk konkurransemenneske.

Kahneman er motsatt. Det kan godt hende Lewis overdriver forskjellene mellom dem, men som litterært grep fungerer det ypperlig. Kahneman er sosialt mistilpasset og tviler på både de rundt seg og seg selv. Han er svært var for kritikk, som han kan bruke dager og uker på å komme over. Hans tanker kretser mye rundt problemer og usikkerheter, hos seg selv og hos andre.

Tversky er matematiker, Kahneman psykolog. Tversky er på jakt etter sikre bevis, Kahneman tviler på det meste. Sammen finner de sikre bevis på at menneskers avgjørelser ikke er forutsigbare i den forstand som de økonomiske modellene opererer med på denne tiden (1960-70-tallet); kalkulerende og rasjonelle. Nå skal det sies at økonomisk teori på denne tiden ikke virker spesielt livsnær, men det er nå så. Noen tiår etter vinner Kahnemann Nobelprisen i økonomi, og Tenke, fort og langsomt blir en bestselger. Åpenbart har de funnet ut noe riktig spennende, om jeg ikke husker feil ble forskningen omtalt som "en kopernikansk vending" i økonomifaget.

The Undoing Project er også en fortelling om det israelske samfunnet. Begge to er hele sitt liv preget av erfaringene fra det israelske militæret. Tversky er frontsoldat, av den fryktløse typen. Kahneman utarbeider systemer for evaluering av rekrutter. Han finner blant annet ut at en som vil være en god tankssjåfør, antagelig vil være god på de fleste plasser i militæret. Mens det israelske militæret tidligere har vurdert at ulike mennesker har ulike talenter og derfor ha ulike posisjoner, finner Kahnemann ut at en dyktig person vil være dyktig omtrent hvor som helst. Dét er verdt å tenke over... 

Verdt å tenke over er også den type ting som Kahneman og Tversky finner ut senere i forskerkarrierene sine. Jeg synes ikke at Lewis alltid klarer å få fram nøyaktig hva som er så genialt med det Kahneman og Tversky finner ut. Et interessant funn er hvordan mennesker flest vurderer opplevelser i etterkant. Det viser seg at dersom avslutningen av en opplevelse har vært god, har det konsekvenser for hvordan vi husker opplevelsen. I et eksperiment Kahnemann og Tversky gjennomfører, deler de deltakerne i to kontrollgrupper. Den ene (1) får ha hendene i iskaldt vann i et visst tidsrom, for så å ta dem opp. Den andre gruppen (2) har hendene i enda kaldere vann over samme tidsperiode som den første gruppen, men de siste ti sekundene er vannet lunkent. Opplevelsen skulle objektivt sett være mer behagelig for forsøkspersonene i den andre kontrollgruppen. Allikevel oppgir kontrollgruppe 2 gjennomgående at opplevelsen har vært mindre ubehagelig enn kontrollgruppe 1. Pussig! 

Det er flere slike eksperimenter i boka, en del av dem handler om hvordan hjernen spiller oss puss og hvordan vi strengt tatt ikke foretar rasjonelle valg, men valg som avhenger av en hel rekke ytre faktorer. Et eksempel som ikke er hentet fra boken, er hvordan dommere gir strengere straffer rett før de har spist lunsj, og mildere rett etter. Objektivitet kan være et ideal, men er vanskelig å oppnå så lenge det er mennesker involvert. Boken gir en del eksempler fra medisinsk diagnostiseringen. Forskningen til Kahneman og Tversky tyder på at man enten bør kvalitetssikre avgjørelser ved at flere er til stede og analyserer dataene som ligger til grunn, eller benytte algoritmer eller datamaskiner der det er mulig.

Lewis skriver om hvordan innsiktene til Kahneman og Tversky får helt konkrete konsekvenser, for eksempel når juristen Cass Sunstein blir del av Obama-administrasjonen. Sunstein har vært i Norge og forelest om noe av dette (hans mest kjente bok heter Nudge og handler vel om noe slikt som at man må gi borgerne en liten "dytt" ("nudge") for å få dem til å ta de rette valgene - vel mer kontroversielt i USA enn i Norge). 

En av metodene for å få til dette, som man kan lese ut av Kahnemans og Tverskys forskning, er å beskrive valgene på rett måte. Tversky og Kahnemanns tese er at vi ikke velger mellom ulike alternativer, men mellom beskrivelser av ulike alternativer. Hvordan en sak fremlegges, har konsekvenser for hvordan dens konsekvenser vurderes. Et eksempel fra boken er følgende: 

Tenk deg at en sykdomsepidemi bryter ut. 600 mennesker vil bli rammet og dø som følge av epidemien. Velg mellom følgende alternativer for sykdomsbekjempelse:

• Bruk program A, og 200 mennesker vil overleve.
• Bruk program B, og det er 1/3 sjanse for at 600 mennesker vil overleve, og 2/3 sjanse for at ingen vil overleve.

Her velger majoriteten program A. Så stilles problemet opp på en annen måte:

• Bruk program C, og 400 mennesker vil dø.
• Bruk program D, og det er 1/3 sjanse for at ingen vil dø, og 2/3 sjanse for at 600 mennesker vil dø.

Her velger en klar                                                                                                                             majoritet program D. Allikevel er alternativene de samme som i den første oppgaven, de er bare formulert ulikt. Den første oppgaven formulerer det første alternativet som en gevinst, den andre oppgaven som et tap. Dette står, om ikke annet, i konflikt med de på denne tiden rådene teoriene om at de fleste mennesker foretar rasjonelle, objektive valg. 

Det er mange slike eksempler i boka. Jeg tror imidlertid at dersom man ønsker en ordentlig forståelse av hvor revolusjonerende K&Ts forskning er, bør man lese Tenke, fort og langsomt. I denne boken finner jeg portrettene av Kahneman og Tversky - og det israelske samfunnet, for eksempel den akademiske diskusjonskulturen - mer gripende enn forskningsresultatene. At to fullstendig ulike personer, den ene et sosialt dyr, den andre en tilbaketrukket, selverklært nerd, finner hverandre, og bruker timesvis på å drøfte, diskutere, le og spasere, er jo riktig vakkert, likeså at vennskapet får vidtrekkende vitenskapelige konsekvenser. Antagelig kan dette materialet bli til en lett intellektuell, lett sentimental amerikansk film, av typen A Beautiful Mind eller A Theory of Everything. 

Det ender til dels trist. Kahneman og Tverskys vennskap tar slutt, de glir sakte fra hverandre (Kahneman: "I sort of divorced him"). De to går til slutt i en slags samtaleterapi og det virker vanskelig å skille den ene årsaken til bruddet fra den andre; er grunnen til at de ikke lenger kommer overens forskjellene i personlighet, akademisk konkurranse, misunnelse, nye partnere, både profesjonelt og privat? Hvem vet - verken Lewis, Tversky eller Kahneman. I 1996 blir Tversky blir rammet av kreft i øyet og dør i 1996, 59 år gammel ("Amos seemed to understand that an early death was the price of being a Spartan"). Kahnemann mottar Nobelprisen i 2002.

Bokanmeldelse: Christian Kracht: De døde (Pelikanen forlag, oversatt av Sverre Dahl)

Jeg har med vekslende interesse lest nesten alle de av Christian Krachts bøker som er utgitt på svensk, dansk og norsk (unntaket er debutromanen Faserland). Imperium er en slags satire over tysk idealisme i første halvdel av 1900-tallet, Jeg blir her i solskinn og skygge en dyster, kontrafaktisk sak om Sveits som krigførende kommuniststat og imperium. 1979 handler blant annet om forholdet mellom dekadense og totalitarisme, med en briljant og paradigmatisk begynnelse der en utflytende jetset-bohemfest avbrytes av den iranske revolusjons utbrudd. 1979 er vel den Kracht-romanen jeg har likt best.

Kracht har en særegen stil, som riktignok får litt forskjellige utslag i de ulike romanene. Gjennomgående preges setningene av ironi, luftighet og en eleverthet som kan oppfattes parodisk og bidrar til å skape en distanse til begivenheter og idéer, også til karakterene. Han har en tendens til å skrive setninger i passivform, noe som gjør ta karakterene ikke føles som agenter i bøkene, snarere som noen andre krefter gjør noe med.

Kort innholdsreferat av De døde: Den sveitsiske filmregissør Emil Nägeli reiser, på starten av tredvetallet, til Japan for å lage en skrekkfilm, etter invitasjon fra en mystisk japaner, Masahika Amakasu. Nasjonalistiske tyskere ser en mulighet for en tysk-japansk akse, der to autoritære regimer styrker sine filmindustrier mot amerikansk kulturell kontaminasjon. Nägelis forlovede, skuespillerinnen Ida, drar i forveien og innledet et forhold til Amakasu. Nägeli ankommer Japan, oppdager affæren, filmer i det skjulte sin forlovede og hans partner i et intimt øyeblikk, og ender med å vandre, med kameraet under armen, rundt i Japan. Vandringen som erkjennelsesprosess er et motiv som også finnes i 1979, og i begge bøker er de lange turen og hendelsene underveis fint skildret. Til slutt ender Nägeli, etter å ha satt sammen opptakene fra reisen, som bejublet og beryktet surrealistisk regissør i hjemlandet. Ida blir med Amakasu og Chaplin til USA, forlates, sviktes og mislykkes som skuespiller, før hun ender sitt liv ved å falle ned fra en av bokstavene i det berømte Hollywood-skiltet. Hva som skjer med Amakasu, er mer uklart.

Det dukker som i Imperium opp ekte personer fra europeisk kulturhistorie, som Chaplin, Lotte Eisner, Siegfried Kracauer, Fritz Lang. Disse spiller en mer eller mindre vesentlig rolle for romanen som sådan. Delen der Kracauer, Eisner og Nägeli deltar i Berlins natteliv, drikker og prater er underholdende og har nerve. Beskrivelsene av personer og hendelser i denne delen peker utover den noe innadvendte historien ellers i boka. Ofte har jeg følelsen av at de historiske personene i Kracths bøker fungererer mer som rekvisitter enn som personer (hvilket antagelig er et poeng), men Eisner og Kracauers opptredener oppleves relevante.

I De døde oppsøker hovedpersonen Knut Hamsun, og Mysterier er en referanse som gjentas et par ganger. Hovedpersonen i De døde heter Nägeli, i Mysterier heter han Nagell. Det er mulig navnelikheten skyldes at de begge på et eller annet vis er kunstnere, som til dels styres av ubevisste sjelsimpulser. Et slags clue til Nägelis indre liv ligger antagelig i hans farsrelasjon, som vies en del plass. Boken inneholder en ganske utfyllende skildring av Nägelis og Amakasus barndom. Skrivestilen til Kracht er her mindre ironisk, men delen oppleves ikke av den grunn mer engasjerende, kanskje tvert i mot.

Kracht har fatt i noen interessante idéer og miljøer; koblingene mellom japansk-tysk totalitarisme, Berlin anno 1930, jødeforfølgelser, skuespillerdrømmer om Hollywood og USA, muligheten for en annen historiens gang, med mer. Det er mye å skrive om i Krachts bøker. De er lærde, har mange underholdende ekskurser og stillistiske knep, og jeg lærer som oftest noe om europeisk (idé)historie. Det er imidlertid ikke alltid jeg oppfatter at han har noe vesentlig å si. Den parodiske stilen kan komme i veien for leserens mulighet til å bli følelsesmessig engasjert. Dette er antagelig tilsiktet - slik det meste i bøkene hans virker tilsiktet. Om det er en svakhet, må den enkelte leser svare på. Det som er helt sikkert, er at Kracht er en smart forfatter, og De døde er, kanskje først og fremst, en riktig smart bok.

Les mer om Kracht på Vagant. Her finner du også et utdrag av boken.

Tenketankrevisjonen: AgendaMagasin om Bannon og Evola

Tenketankrevisjonen (spalte som neppe dukker opp ofte): På Agenda Magasin skriver Kjell Arild Nilsen i artikkelen "Europeiske høyrepopulister vender seg mot Putin" om kontaktene mellom de nye europeiske høyrepartiene og Putins regime. Teksten er i og for seg opplysende, men det går i ball på slutten. Her skriver Nilsen:

«Han (den russiske ideolog Aleksandr Dugin) er en begeistret tilhenger av de italienske fascismeteoretikeren Julius Evola, en begeistring han deler med president Donald Trumps sjefstrateg Stephen Bannon.»

Ryktet om Bannons begeistring for Evola kommer fra en artikkel i New York Times, med den misvisende tittelen: «Steve Bannon Cited Italian Thinker Who Inspired Fascists». «To cite» betyr meg bekjent å sitere, og det gjør Bannon ikke. Her er det han sier om Evola i forbindelse med en tale i Vatikanet i 2014: 

«When Vladimir Putin, when you really look at some of the underpinnings of some of his beliefs today, a lot of those come from what I call Eurasianism; he's got an adviser (=Dugin) who harkens back to Julius Evola and different writers of the early 20th century who are really the supporters of what's called the traditionalist movement, which really eventually metastasized into Italian fascism.» 

Bannon tar ikke eksplisitt avstand fra tradisjonalismen eller Evola som sådan (Evola nevnes ikke mer i denne sammenhengen, eller siden). Det er imidlertid ingenting som tyder på at Bannon er særskilt begeistret for den italienske filosofen. Først og fremst er han opptatt av tradisjonalismen som faktor i et nasjonalistisk prosjekt:

«I'm not justifying Vladimir Putin and the kleptocracy that he represents, because he eventually is the state capitalist of kleptocracy. However, we the Judeo-Christian West really have to look at what he's talking about as far as traditionalism goes — particularly the sense of where it supports the underpinnings of nationalism — and I happen to think that the individual sovereignty of a country is a good thing and a strong thing. I think strong countries and strong nationalist movements in countries make strong neighbors, and that is really the building blocks that built Western Europe and the United States, and I think it's what can see us forward.»

Så kan man spørre seg om dette nasjonalistiske prosjektet er noe særlig å trakte etter. Det er en annen sak. Med bakgrunn i den overnevnte talen til Bannon er det tynt grunnlag for Kjell Arild Nilsens konklusjon: 

«Alt i alt ser det ut til at mye ideologisk grums også kan utgjøre et viktig bindemiddel mellom ideologiene som utvikles på ytre høyre fløy i Russland, Europa og i USA.»

Dette er i seg selv riktig og interessant, men Bannon er ikke rett person å knytte til denne ideologisproduksjonen. Sammenkoblingen av Evola og Bannon er sløv.

Siste: Det kan se ut som om Bannon er i ferd med å bli mindre betydningsfull: "Trump won't definitely say he still backs Bannon" (11. april 2017)