tirsdag 31. desember 2019

Nyttårsaften 2019

Jeg har vært overordentlig sløv med å publisere i år. Det har rett og slett vært for mye annet som har tatt tid.

Det er imidlertid på tide med en liten oppsummering.

Mitt best besøkte innlegg er omtalen av Susanne Christensens Leonoras reise. Den siden har godt over 100 visninger. Det er jo ikke særlig mye i det store og hele, men det er første gang jeg har tresifrede treff på et innlegg. Det er jo litt artig.

Ellers har jeg som vanlig lest en hel del bøker, men dessverre ikke skrevet så mye om dem. Derfor en kort oppsummerende omtale av noen av de beste bøkene jeg har lest i år.

Michio Kaku - The Future of Humanity (2018): En glimrende innføring i teknologi som kanskje en dag vil kunne gjøre det mulig for menneskene å kolonisere Mars og for den saks skyld også andre planeter, måner og stjerner i verdensrommet. Svært lettlest til å være så teoretisk tung - Kaku er en glimrende formidler. Jeg leser for tiden hans The Future of the Mind, som er noe tyngre å lese, men som likefullt preges av den samme entusiasme og forskerglede som The Future of Humanity.

Om det faktisk er en god ide for menneskene å kolonisere andre planeter, er et hovedspørsmål i Ursula K. Le Guins Skog vil si samfunn, forutseende utgitt i Lanterne-serien med etterord av Jon Bing. Det er først i de senere årene jeg virkelig har forstått hvor forut for sin tid Bing og Bringsværd egentlig var. Enhver som er interessert i scifi-klassikere bør vurdere å finne verkene de introduserte, oversatte eller skrev selv på 70- og 80-tallet. Jeg har ikke lest Le Guin tidligere, men Skog vil si samfunn, som er hva man kan kalle en kortroman, er en utmerket, meget stramt komponert fortelling om kolonisering og økologi, med noen gresselige menneskeskildringer og en fiffig bruk av datidens drømmeforskning. Det finnes med andre ord gode grunner til å lokalisere noen av de andre oversettelsene av Le Guins verker.

Apropos drømmer, er det alltid godt å lese litt surrealisme. Også her kreves det presisjon og stramhet i komposisjonen for at det ikke skal bli plaprete, utroverdig, eller bare kjedelig. Ekte surrealisme griper deg og holder deg fanget - i surrealismen. Mener jeg. Jeg likte veldig godt Julien Gracqs kortprosasamling Ofantlig frihet, og har nå rukket over det meste av Gracq på skandinavisk - med unntak av novellen Veien som finnes i Gordon Hølmebakk-redigerte Cargo - noveller fra siste halvsekel. Apropos surrealisme anbefaler jeg nok en gang Susanne Christensens bok om Leonora Carrington, som er omtalt i forrige innlegg. 

Det er stusselige tider for rettsstatene verden over. Timothy Snyders Veien til ufrihet og Om tyranni slukte jeg i løpet av noen dager. Det er i mine øyne de beste bøkene som er skrevet om situasjonen i dag. Jeg ville supplert dem med Peter Pomerantsevs bok om propaganda i Russland, Nothing Is True and Everything Is Possible. De metodene han beskriver der er nå i bruk over hele verden, ikke bare av russere (i så måte kan det hende hans nyeste er verdt å lese, men den har jeg foreløpig ikke rukket over). Det bables mye om hvordan vår tid ligner mellomkrigstiden, et spørsmål som er for stort for meg å besvare. Men Jason Lutes tegneserieroman Berlin er uansett det beste jeg har lest om mellomkrigstiden det siste året. Jeg gråt, flere ganger.

Og selv om min interesse for høyreradikalisme stadig blir mindre, leste jeg også Neoreaction - A Basilisk av Elizabeth Sandifer med stor interesse. Den er rett og slett veldig morsom, selv om omtalen av de meget perifere tenkerne på det ytterste høyre av den amerikanske bloggosfæren antagelig kun vil ha interesse for ytterst få. Jeg liker omtalen av Mencius Moldbug, som ifølge Sandifer mener at amerikanske delstater burde drives på samme måte som vellykkede bedrifter. Steve Jobs ville eksempelvis vært en utmerket CEO for California.

Dansken Rasmus Hage Dallands reportasjebok om de identitære, Identitær, gir et utmerket nærbilde av denne bevegelsen og den eksistensielle intensitet som preger noen av hovedmennene, som Martin Sellner. Den utgis i disse dager på norsk, her er en lenke til Erle Marie Sørheims omtale i Aftenposten, som dessverre er bak betalingsmur. Vegas Tunolds bok om noen lignende, men nok langt mer ekstreme amerikanere, Everything You Love Will Burn, grep meg aldri på samme måten - kanskje av den enkle grunn av at det amerikanske samfunnets ufattelig mange skyggesider rett og slett kjeder meg litt. Allikevel er jeg imponert over Tunold, som har lagt ned ufattelig mange timer sammen med åpenbart ubehagelig mennesker for å få laget denne boka.

Jeg er ellers særdeles glad for at Vagant finnes. Det er vel det eneste tidsskriftet i dag som bringer europeiske idestrømninger til vårt lille land? Jeg håper så mange som mulig støtter tidsskriftet ved å abonnere, og håper at de får opp utgivelsesfrekvensen noe til neste år.

I jula har jeg også hygget meg med Axel Jensens pamfletter om Rushdie-saken. Den mannen kunne skrive, selv om han visstnok ikke var voldsomt sympatisk i levende live. Bøkene er intense og rasende.

Mine videre leseplaner? Proust. Kanskje noen av fascismebøkene som kom i forbindelse med valget i 2016; Albright, Jason Stanley. Time will show.

Ja, jeg så også et par filmer jeg likte: Annihilation og Birds of Passage