Årets favorittbøker

Her er seks av de bøkene jeg likte best i år (de er ikke skrevet i år)...

Henri de Montherlant: Selected Essays (1960)

Henri de Montherlant var en fransk forfatter fra mellom- og etterkrigstiden. Enkelte av bøkene hans er oversatt til engelsk, ingen til norsk. All glede kommer fra sansene, mener Montherlant, livets mening er nytelse. Sjelden har jeg møtt en så usjenert selvnytende forfatter.

Laszlo Krasznohorkai: Satantango (2016)

(Jeg leste riktignok den engelske utgaven). En utmerket fabel om fornedrelse og fremtidshåp, intenst velskrevet og kløktig uttenkt. Menneskene vil så gjerne tro på en bedre framtid, men blir skuffet – igjen og igjen.

Imre Kertész: Jeg – en anden (2003)

Med Kertesz er man i selskap med et bistert, men alltid spill levende intellekt, med et gigantisk ego som aldri lar anledningen gå fra seg til å være nådeløst ærlig overfor seg selv og leseren. Kertész er svartsynt, men alltid underholdende. Alt av hans selvbiografiske verk kan anbefales. Om romanene vet jeg intet.

Kjell Madsen – Soloppgang på Bromo (1997)

Hva skal man egentlig si om dette pussige essayet, en løs sammenslutning av nærlesninger av ymse forfattere og særdeles lærde betraktninger. Madsens klare språk, dannelse og evne til å kombinere tilsynelatende usammenhengende erfaringer og idéer er ulikt noe annet jeg har lest på norsk. Hindufilosofi, mystikk, homofili, Emil Boysen, Platon, Ibsen, med mer – alt er der.

Pål Norheim – Gottfried von Baaders dagbok (1998)

Da Norheim døde i sommer, tenkte jeg det var på tide å lese noen av bøkene hans. Vi samtalte et par ganger om Ernst Jünger, som han gjerne refererte til som en viktig inspirasjon. Jünger-inspirasjonen vises tydelig i denne boken, som  peker frem mot Norheims «oppdateringer». Korte prosadikt eller epigrammatiske småtekster  danner til sammen en helhetlig, munter skildring av gamlingen von Baaders tanker om tilværelsen i Oslo på nittitallet. Jeg lar meg imponere av Norheims litterære kløkt.

Ernst Jünger – Det eventyrlige hjerte (2015)

Jünger leser jeg med ujevne mellomrom. I år var det hans småstykke om arkeologien som grep meg.

Online har jeg særlig fulgt Angela Nagles analyser av de Trumpstøttende nett-troll på 4chan og i alt-rightmiljøet.

Bokanmeldelse: Virginie Despentes - Vernon Subutex 1

Nå da Vernon Subutex-bøkene av Virginie Despentes har blitt anbefalt av Morgenbladet (nr. 87), er det vel på tide å legge ut denne anmeldelsen. Den ble skrevet i sommer, men har blitt liggende upublisert.

Denne boken leste jeg om i en artikkel i den danske avisen Information, som omhandlet hvilken litteratur man skulle lese for å forstå det franske samfunnet (her er en utmerket nyere omtale av trilogien og dens betydning for fransk litteratur, også fra Information). Despentes var det eneste kvinnelige navnet, og også det eneste som for meg var ukjent. Det var derfor et lite lykketreff at hun var oversatt til dansk, fransk leser jeg dessverre kun i liten grad.

Vernon Subutex 1 er første bind i en trilogi. Bind 2 og 3 er utkommet på fransk (og er oversatt til engelsk), men er foreløpig ikke kommet på noe nordisk språk. Despentes er forfatter av en rekke andre bøker, blant annet den kontroversielle Baise-moi («Kyss meg») som oså ble filmatisert. Filmen førte, om jeg ikke husker feil, til en del debatt da den ble satt opp på norske kinoer. Despentes er erklært feminist og har utgitt minst en feministisk pamflett, som sammen med noen av de tidligere bøkene hennes finnes på dansk.

På omslaget til «Vernon Subutex» er Despentes avbildet i Mötorhead-tskjorte. Boken kan kanskje leses som en slags «the rockers strike back» mot det nye århundrets kapitalistiske og kyniske mediesamfunn. Hovedpersonen, Vernon Subutex (hvorfor han har fått dette navnet, er for meg uklart) drev en kultplatesjappe i Paris, en platesjappe som gikk nedenom og hjem i den nye streamingvirkeligheten. Etter å ha fordrevet tiden etter at butikken ble nedlagt med musikklytting og øldrikking, kastes han ut av leiligheten sin. Han overnatter der han kan, hos venner og bekjente fra musikkmiljøet i Paris. Despentes går ikke av veien for å fremstille alle deres dårlige sider, og mye av dette er kostelig lesning. Et konsekvent litterært grep i boken er skiftet mellom ulike perspektiv. Dette betyr at den tidligere rockeren, nå overklassedamen, som Subutex først overnatter hos, fremstiller forholdet deres som harmonisk og dypt sensuelt. Mens Subutex, som kommer til ordet i kapittelet etter, leter etter snareste vei ut av heksens seng og leilighet.

Fremstillingen av de personene Subutex treffer på er hva man kan kalle bokens «sosiologiske» side, den siden som gjorde at Information anbefalte den som en nøkkel til å forstå det franske samfunnet. Sylvie, den salongradikale overklassedamen som Subutex bor hos først, har for eksempel en sønn som har blitt reaksjonær katolikk og medlem av Generation Identitaire. Andre medlemmer av det franske samfunnet som Subutex bor hos og besøker, presenteres like avslørende, men nok ikke alltid like nådeløst.

Despentes har blitt kalt «en kvinnelig Houllebecq», men tonen i boken er for varm og empatisk til at en slik betegnelse er helt riktig. Perspektivet til Despentes er også annerledes enn Houllebecqs; mens Houllebecq vanligvis skriver fra perspektivet til desillusjonert middelklassemennesker, skriver Despentes «nedenfra». Subutex er på bånn og fullstendig avhengig av velviljen til de mennesker han møter. Dette perspektivet gjør at Despentes kan si noe om andre menneskers empati, om vennskap; slike ting som er mer eller mindre fraværende i Houllebecqs romaner.

En likhet med Houllebecq er imidlertid hvordan de begge forsøker å analysere og uttrykke et eller annet om samfunnet i dag. Houllebecq er mer intellektuell, og bøkene mer grunnleggende idédrevet. Dette betyr imidlertid ikke at boken til Despentes er dårligere.

Spenningen i boken, det som driver den fremover, består i at Subutex sitter på noen lydopptak av sin venn, musikkstjernen Alex. Alex tok av uvisse årsaker selvmord. Lydopptakene inneholder antagelig delikate avsløringer, for en ond mediebaron er på jakt etter dem. På slutten av boken klarer han nesten, men ikke helt, å spore opp Subutex, som ikke er klar over at noen vil ha tak i opptakene… Og om man vil vite hvordan det går, er det bare å vente på neste oversettelse (eller lese de engelske, eller franske).

Menneskeskildringene er dypt infame. Boken har nerve og et meget bredt perspektiv på tiden og samfunnet den beskriver. Les i vei!

Lesetips: Hvordan det nye Høyre i Europa har påvirket amerikansk høyre

Thomas Chatterton Williams har, i The New Yorker, skrevet en ganske god artikkel om hvordan idéene fra det franske Nouvelle Droite har spredt seg til USA og der tas i bruk i en litt annen kontekst enn det Alain de Benoist og Renaud Camus så for seg: "The French Origins of 'You Will Not Replace Us'".


For mer om de Benoist et als. betydning i Russland, se Emmanuel Carrères bok om Eduard Limonov.