Léon Bloy (1)

Det er naturligvis litt ergerlig at samme bok av Léon Bloy, Histoires désobligeantes, nå er oversatt til både svensk og engelsk. Ikke ergerlig fordi dette er en dårlig bok, men ergerlig fordi jeg heller kunne ønsket en oversettelse av hans dagbøker. I Houllebecqs Underkastelse omtales han av fortelleren som "prototypen på en ond katolikk". Han influerte både Borges og Jünger, jeg mener å huske at Jünger kalte hans forfatterskap en blendende blanding av "diamond and dung". Som Baudelaire søker han det høye i det lave. Erkjennelse kommer fra lange vandringer gjennom mørket, trasking i skitt. Han er sterkt troende, rabiat katolsk. Også Sven Kærup Bjørneboe nevner han som en av de viktige skikkelser i europeisk idéhistorie.

Bernur har skrevet en utmerket anmeldelse av Otrevligheter, som boken heter på svensk. Jeg kommer til å poste mer om Bloy.

Mørk romantikk - Botho og Simon Strauss

Begrepet "mørk romantikk" var nytt for meg. På engelsk heter det "dark romanticism". I Tyskland er romantikken trendy, og filosofen Byung-Chul Hans forelesninger om temaet i Berlin for en tid tilbake ble visstnok besøkt en masse av kunstnere og litterater. Dette skriver The Guardian om i en interessant presentasjon av den nye romantikken, døpt ultraromantikk av poeten Leonard Hieronymie. Vårt Land har våkent nok fått med seg fenomenet, men artikkelen er bak betalingsmur. Forfatteren Simon Strauss er en viktig figur, og interesserte kan se fram til at hans bok om de syv dødssynder kommer på norsk i løpet av året. Strauss er for øvrig sønn av Botho Strauss, hvis berømte essay "Tiltagende bukkesang" (1993) profeterte vesentlige strømninger i preger vår tid.


Se også denne samtalen om mørk romantikk hos Thomas Mann og Henrik Pontoppidan, der Botho og Simon Strauss omtales. Også Jünger dukker opp:

"I f.eks. Tyskland skrev digteren Botho Strauss et essay, ”Tiltagende bukkesang”, hvor han trak på samme romantisk-pessimistiske tradition. I dag er det præcis 25 år siden, hans meget indflydelsesrige og kontroversielle essay blev trykt. Strauss advarer om den kommende tragedie – bukkesangen, der anes som en rumlen et sted nede i dybet – og forudsiger, at vores oplyst fremskredne civilisation vil komme i en dyb krise. Kun hvis vi genetablerer et forhold til det mytiske, til den “lange ubevægede tid”, kan ånden revitaliseres. Tanken hos digtere som Botho Strauss og dem, han forbinder sig med, f.eks. Ernst Jünger, som også er ved at blive genopdaget, er, at særligt indviede digtere, visionære enere, har adgang til et autentisk dyb, som er spærret for almindelige mennesker, der forbliver på oplevelsessamfundets overflade af trivialkultur."