Sylo Taraku om utviklingen i Polen

Sylo Taraku skriver skarpt om utviklingen i Polen på AgendaMagasin.

Parismanifestet - konservative intellektuelle om "det sanne Europa"

En gruppe konservative akademikere og intellektuelle har utarbeidet en fellesuttalelse om "A Europe We (altså "they") Can Believe In", kalt Parismanifestet. Målet er, i følge nettsiden for manifestet, å bekrefte på en positiv måte en europeisk fellesidentitet, fremfor å gi et bidrag til mange konservatives favorittsjanger, "vestens undergang"-litteraturen.


Den mest kjente bidragsyteren er den britiske filosofen Roger Scruton. Med tanke på hans fortidige engasjement for den delen av Europa som lå under for kommunismen, i sær Tsjekkoslovakia, kan man spekulere i om Scruton tenker manifestet i forlengelse av andre berømte dissidentmanifest, som Charta 77. 


Thomas Nydahl har en interessant gjennomgang av visse deler av manifestet, for eksempel den noe skjønnmalende formuleringen om at "we [aka the Europeans] have always recognized a kinship with one another, even when we have been at odds—or at war".

Neste populismebølge

David Brooks skriver i New York Times om Sam Francis, radikalt konservativ og kritisk tenker på den ytre høyrefløy i USA, med bånd bl.a. til Patrick Buchanan. Francis utarbeidet en kritikk av globaliseringen som har vist seg presis og nærmest profetisk. Han formulerte en reaksjon på utviklingen i det amerikanske samfunnet som blant annet har ledet til fenomenet Trump.


Det er noen blindsoner i Trump-prosjektet ideologisk forstått (jeg snakker ikke her om mannen, hvis fremste karaktertrekk er uforutsigbarhet og drivkraft virker å være et ønske om å fremstå som handlekraftig). Et av dem er Trumps manglende oppgjør med big business, slik den representeres ved teknologiske gigantselskaper som Google, Apple og Facebook. De fleste av lederne for disse fremstår som ekte barn av globaliseringen; flerkulturelle og liberalt orienterte. Et eksempel er Sergey Brins tale mot Trumps innvandringsstopp-ordre. Alliansen mellom den politiske eliten og det kulturliberale teknologiske etablissement (med unntak av Peter Thiel) er et åpenbart mål for kritikk fra både venstre og høyre.


Hele problematikken knyttet til big data er dessuten uløst. Fortsatt er det slik at Google, Facebook og Apple sitter på enorme mengder informasjon om konsumentene. Faktisk så mye informasjon at man kan stille seg spørsmålet om brukerne av selskapenes tjenester (jeg inkluderer her meg selv) rett og slett ønsker å la seg overvåke.


I alle fall er motstanden mot de store selskapene nok en av sakene som forener det radikale venstre og det radikale høyre. Om man vil lese den venstreorienterte kritikken av selskapene, kan man besøke den ypperlige nettsiden The Baffler eller lese det Eugene Mozorov skriver i Morgenbladet.


Hovedpunkter i kritikken er selskapenes nærmest totale monopol (tenk hvor mange bokhandler som nedlegges i USA hvert år som konsekvens av Amazons dominans) og nyføydale tendenser. Fra høyresiden vil en kritikk være det kulturelle hegemoniet som disse selskapene utøver. På begge sider vil det naturligvis også være sterk motstand mot den enorme datainnsankingen som de nye teknologiske gigantene bedriver.


Grunnleggende sett kan man også finne en kritikk mot teknifiseringen og digitaliseringen som sådan. Denne kritikken er i utgangspunktet konservativ, eller reaksjonær. Eksempler på kritikken finner man hos Luhmann og F.G. Jünger. Jeg anbefaler Carl-Göran Heidegrens bok om Jüngerbrødrene.


Om Brooks får rett, og kritikken av teknifisering, digitalisering, big business, big data og det kulturliberale etablissement som står bak disse selskapene resulterer i "the coming war on business", vil det være et spørsmål hvem som til slutt vil tjene på det: høyre- eller venstresiden.