torsdag 18. april 2019

Ballard, Avanessian, det intellektuelle alt-right, med mer

Noen dager gir ørkesløs surfing interessante resultater. Som forberedelse til Tysk-norsk litteraturfestival brukte jeg litt tid på å lese meg opp på den filosofen Armen Avanessian, som skal snakke om "tiden i det tjueførste århundre". Avanessian regnes som en slags arvtager til Frankfurter-skolen og beskjeftiger seg med relativt tung kritisk teori. Kritisk teori er ikke mitt spesialfelt, men med tanke på hvor lite europeiske impulser som når norsk offentlighet er jo dette arrangementet særdeles beundringsverdig. Det er Lars Holm Hansen som skal intervjue, og med tanke på hans utmerkede lesning av Dugin og Heidegger i Vagant ganske nylig, kan dette bli en interessant samtale.

Da jeg er ferdig med Borges' og Ferraras samtalebøker, fant jeg ut at det var på tide å lese samtaler med noen andre. Det viste seg at det er utgitt en intervjusamling med J.G. Ballard, hvis forfatterskap på en selsom måte alltid har minnet meg om Borges', maltraktert med skrekk og idestrømninger fra det tjuende århundre; surrealisme, futurisme, konsumisme, med mer. Dette ledet meg videre til sjangeren teorifiksjon, som altså er en betegnelse på fiksjonslitteratur som på et vis gir utkast til teori, en form for litteratur som inneholder pretensjoner om å si noe mer overgripende, pretensjoner om å reflektere via narrativ. Simon Sellars Applied Ballardianism er en slik bok. Boken handler om en person som forsøker å leve etter Ballards filosofi. Dette fordi hovedpersonen har en teori om at Ballard er en filosofisk forfatter. Det hele er meget meta-meta-meta, hvilket karakteriserer teorifiksjonen.

I den forbindelse kom jeg over denne leselisten: "A Theory-Fiction Reading List", som også inneholder et verk av nevnte Avanessian. Her skulle det være nok å lese for den teoriinteresserte litterat. Av mer kjente verk på listen kan jeg nevne Maggie Nelsons Argonautene, som er utgitt på Pelikanen forlag. Det er en litterært eksperimenterende, forholdsvis teoritung bok, som allikevel er svært lesbar for en ikke-teoretisk orientert leser. Det samme kan man si om Chris Kraus' Jeg elsker Dick, som også står på listen.

Og så er selvfølgelig W. G. Sebald på listen, Saturns ringer. Og de fleste lister som inneholder Sebald er antagelig gode lister.

Mens disse verkene er litterære og antageligvis klassifiseres som romaner i bibliotekene, er det også en del verk på listen som vel må klassifiseres som faglitteratur. Elizabeth Sandifers Neo-Reaction: A Basilisk omhandler idéutviklingen på det intellektuelle alt-right; Mencius Moldbug, dark enlightenment, Peter Thiel, Eleizer Yudkowsky - her er mange navn og begreper som svirrer rundt  på det virkelig mørke nettet. Her en utmerket anmeldelse ved William Shaw. Jeg har elever som leser den slags ting, som chatter om det på Discord, som ligger våkne om nettene og ser YouTube-videoer med reaksjonær nettfilosofi...

Teorifiksjons-leselisten fikk meg til å tenke på et spor jeg aldri fikk fulgt opp, som var den tyske ultraromantikken. Begrepet ble utformet av en litterat som kaller seg Leonhard Hieronymi, og sikter til kunst som blander romantiske ideer med hypermodernitet. Et typisk eksempel på en ultraromantisk film (i følge nevnte litterat) er Blade Runner. Hieronymi har laget en omfattende oversikt over ultraromantiske bøker, filmer og musikk, som man finner i manifestet han utgav for et års tid tilbake. Simon Strauss' Syv netter, som er utgitt av Pelikanen forlag, har av enkelte blitt omtalt som et ultraromantisk verk. Det er en interessant strømning, som forsøker å få fatt i det menneskelige aspektet, det tysk-dype, i en høyteknologisk verden. Dersom man vil sette seg inn i ultraromantikken, ligger en forkortet anbefalingsliste av Hieronymi her. På listen står blant annet Hope Sandoval og the Warm Inventions' Through the Devil Softly:


mandag 1. april 2019

Jules Evans om hvordan fremtiden ble oppfunnet

En større glede i mitt liv er de ukentlige nyhetsbrevene jeg mottar fra den britiske skribenten Jules Evans. Evans var kjent som et navn innenfor den stoiske minivekkelsen som oppstod for noen år siden, og for så vidt fortsatt ikke er helt over. Senere skrev han en bok om verdien av å miste kontrollen, The Art of Losing Control. Selv om jeg ikke deler hans behov for eller ønske om å skape en form for ikke-religiøs, psykologisk-vitenskapelig fundert spiritualitet, synes jeg forsøket er interessant. Jeg deler også en del idéhistoriske interesser med Evans, som for tiden skriver på en bok om Aldous Huxley og beslektede tenkere i California i etterkrigstiden. Disse utgjør noe av bakteppet for den snurrige, men innflytelsesrike sammenkoblingen av selvrealisering, spiritualitet, økologi og teknologi (og psykedelia) som preger f. eks. Burning Man-festivalen i USA.

Hans siste nyhetsbrev omhandler den idehistoriske bakgrunnen for dagens futurister, med Yuval Noah Harari som det fremste eksempelet på disse. Dette er en gigantindustri som åpenbart snakker til noe grunnleggende hos mange i dag, om det er frykt eller håp. Det er også en industri som utøver en formidabel makt over vår forestillingsverden.

For øvrig tenker jeg alltid på politikk når jeg leser om slikt. I blant kan det synes som om det er slik at den som behersker forestillingen om fremtiden, hersker over nåtiden. Å true med en dårlig fremtid er et utmerket trekk for enhver politisk bevegelse. Aktuelle temaer kan være: Velferdsstatens kollaps, jordens kollaps, nasjonens kollaps. Skrem og hersk..?