Årets favorittbøker

Her er seks av de bøkene jeg likte best i år (de er ikke skrevet i år)...

Henri de Montherlant: Selected Essays (1960)

Henri de Montherlant var en fransk forfatter fra mellom- og etterkrigstiden. Enkelte av bøkene hans er oversatt til engelsk, ingen til norsk. All glede kommer fra sansene, mener Montherlant, livets mening er nytelse. Sjelden har jeg møtt en så usjenert selvnytende forfatter.

Laszlo Krasznohorkai: Satantango (2016)

(Jeg leste riktignok den engelske utgaven). En utmerket fabel om fornedrelse og fremtidshåp, intenst velskrevet og kløktig uttenkt. Menneskene vil så gjerne tro på en bedre framtid, men blir skuffet – igjen og igjen.

Imre Kertész: Jeg – en anden (2003)

Med Kertesz er man i selskap med et bistert, men alltid spill levende intellekt, med et gigantisk ego som aldri lar anledningen gå fra seg til å være nådeløst ærlig overfor seg selv og leseren. Kertész er svartsynt, men alltid underholdende. Alt av hans selvbiografiske verk kan anbefales. Om romanene vet jeg intet.

Kjell Madsen – Soloppgang på Bromo (1997)

Hva skal man egentlig si om dette pussige essayet, en løs sammenslutning av nærlesninger av ymse forfattere og særdeles lærde betraktninger. Madsens klare språk, dannelse og evne til å kombinere tilsynelatende usammenhengende erfaringer og idéer er ulikt noe annet jeg har lest på norsk. Hindufilosofi, mystikk, homofili, Emil Boysen, Platon, Ibsen, med mer – alt er der.

Pål Norheim – Gottfried von Baaders dagbok (1998)

Da Norheim døde i sommer, tenkte jeg det var på tide å lese noen av bøkene hans. Vi samtalte et par ganger om Ernst Jünger, som han gjerne refererte til som en viktig inspirasjon. Jünger-inspirasjonen vises tydelig i denne boken, som  peker frem mot Norheims «oppdateringer». Korte prosadikt eller epigrammatiske småtekster  danner til sammen en helhetlig, munter skildring av gamlingen von Baaders tanker om tilværelsen i Oslo på nittitallet. Jeg lar meg imponere av Norheims litterære kløkt.

Ernst Jünger – Det eventyrlige hjerte (2015)

Jünger leser jeg med ujevne mellomrom. I år var det hans småstykke om arkeologien som grep meg.

Online har jeg særlig fulgt Angela Nagles analyser av de Trumpstøttende nett-troll på 4chan og i alt-rightmiljøet.