På First Things finner jeg en artikkel av Alessandra Bocchi der han redegjør for hvordan kristendommen spiller en rolle i Legas og Femstjernerbevegelsen politiske kampanjer: Det er ingen grunn til å la seg imponere av denne typen skuebrød; de såkalt kristne har ofte lagt seg bruke til åpenbart skrekkelige politiske formål. Hva som blir av den såkalte Ligaen og de såkalte Femstjerners regjering, vil tiden vise.
I Lydie Salvayres Ikke gråte spiller den franske forfatter George Bernanos en betydelig rolle som vitne til falangistenes handlinger under den spanske borgerkrigen, og den katolske kirkes holdning til disse. Bernanos er i utgangspunktet tilhenger av Franco, men ser med egne øyne hvordan hans soldater går frem: "I månedsvis kjøres bander av drapsmenn fra landsby til landsby i lastebiler rekvirert til dette formålet, og med kaldt blod dreper de tusener av mennesker som anses som mistenkelige. Og den allerfeigeste erkebiskopen av Palma (...) viser seg likevel så ofte som han kan, og som om det var det mest naturlige i verden, 'sammen med disse bødlene, hvorav noen er beryktet for å ha blodet etter hundrevis av menns korte dødskamp på sine hender'".
Eller som det i samme bok heter, med pave Pius 12.s ord den 24. april 1939:" det er med umåtelig stor glede vi vender oss til dere, høyst kjære sønner av det høyst katolske Spania, for å overbringe vår personlige gratulasjon med fredens og seieren gave, Gud har belønnet deres heltemodige tro og godhet".
