Bokanmeldelse: Bår Stenvik - Informasjonen

Dette er en utmerket bok. Den handler om Sven, som arbeider med kroppsspråk og er sammen med Nora. Sven er testbruker for et dataprogram basert på hans personlighet, en avatar som kopierer hans minner, ansiktsuttrykk og tankemønstre, for slik å kunne være en coach og venn for Sven. Avataren, kalt SAM, er ikke beleiret med menneskelige svakheter som selektivt minne, overdrevne følelser og så videre, og kan derfor hjelpe Sven til å bli en bedre versjon av seg selv.

Sven er opptatt av å bli en bedre versjon av seg selv. Han lever av å holde foredrag om hvordan folk kan forbedre kroppsspråket sitt. Han bruker selv mye energi på å kontrollere hvordan han fremstår for andre. Leseren aner at hans behov for å fremstå kontrollert neppe kan gjøre ham lykkelig. Ikke minst i forholdet til Nora blir dette et problem. Han leser bøker om hvordan han kan være en god partner, og går inn for å gjøre alt rett. Allikevel mangler det noe i forholdet, noe ukvantifiserbart. Flinkhet er visst ikke nok. Og hvor flink er han egentlig? Ettersom det er Sven som forteller, er det kun ved hans glipper vi får en anelse om hvordan hans oppførsel kan oppleves av andre.

Det er tydelig at Stenvik har trukket inn mye lærdom fra sitt forrige prosjekt, boken der han fulgte seks skuespillere gjennom et år. Her er interessante refleksjoner om tilstedeværelse, teaterteori, ekthet not kunstighet. I tillegg en hel del populærpsykologisk lærdom av den typen som prises på amerikanske nettsteder, selges på flyplasser og leses av svært mange mennesker. På toppen av alt dette finner man en interessant utforskning av teknologi som snart er i ferd med å virkeliggjøre, som stemmestyring, personlige assistenter, måleinstrumenter for biodata med mer. Paul Ekmans teorier om ansiktsuttrykk spiller også en stor rolle i boka. Det hele er ganske hjernete, men hvorfor ikke. Forholdet mellom Nora og Sven tipper til dels o er i det melodramatiske, og jeg kunne godt tenkt meg at akkurat den delen var mindre "norsk". Selv om de to personlighetene brukes for å vise fram en del av Stenviks ideer, og forholdet er essensielt for plottet, fant jeg det en anelse kjedelige og klisjefylt ("den mislykkede skuespillerinnen som blir akademiker"/"kropp mot hjerne"/osv.) Samtidig: Boken er så full av interessante tanker at dette aldri ble noe stort problem.

Jeg kjedet meg i alle fall aldri, og leste boka på en sykedag. Alt i alt en ide- og lærerik roman, slik jeg liker det. Det er fristende å skrive litt her om hvor mye bedre dette er enn all den selvopptatte, selvhøytidelig og navlebeskuende norske samtidslitteratur, men det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre.

Fra Simone Weils brev til Georges Bernanos

"De er royalist og disippel av Drumont - det er meg likegyldig. De står meg uten sammenligning nærmere enn mine kamerater fra militsen i Aragonien - disse kameratene som jeg dog holdt av".

Bø. Kristendom og politikk

På First Things finner jeg en artikkel av Alessandra Bocchi der han redegjør for hvordan kristendommen spiller en rolle i Legas og Femstjernerbevegelsen politiske kampanjer: Det er ingen grunn til å la seg imponere av denne typen skuebrød; de såkalt kristne har ofte lagt seg bruke til åpenbart skrekkelige politiske formål. Hva som blir av den såkalte Ligaen og de såkalte Femstjerners regjering, vil tiden vise.

I Lydie Salvayres Ikke gråte spiller den franske forfatter George Bernanos en betydelig rolle som vitne til falangistenes handlinger under den spanske borgerkrigen, og den katolske kirkes holdning til disse. Bernanos er i utgangspunktet tilhenger av Franco, men ser med egne øyne hvordan hans soldater går frem: "I månedsvis kjøres bander av drapsmenn fra landsby til landsby i lastebiler rekvirert til dette formålet, og med kaldt blod dreper de tusener av mennesker som anses som mistenkelige. Og den allerfeigeste erkebiskopen av Palma (...) viser seg likevel så ofte som han kan, og som om det var det mest naturlige i verden, 'sammen med disse bødlene, hvorav noen er beryktet for å ha blodet etter hundrevis av menns korte dødskamp på sine hender'".

Eller som det i samme bok heter, med pave Pius 12.s ord den 24. april 1939:" det er med umåtelig stor glede vi vender oss til dere, høyst kjære sønner av det høyst katolske Spania, for å overbringe vår personlige gratulasjon med fredens og seieren gave, Gud har belønnet deres heltemodige tro og godhet".

Will Self og romanens død eller liv

Will Self om Internetts og nye mediers  betydning for hvordan vi leser og fordøye informasjon. https://youtu.be/b9Zoj7r2wnA

Boksalg på Stokke bibliotek

Dagens spørsmål: Hva tenkte Stein Mehren på 90-tallet?

Råd til aspirantene

Botho Strauss skriver: "... Men det finnes så mange interessante diktere som man ennå ikke har lest - så mye stoff, så mye forbilledlig for et ungt menneske, så han kan gå sin egen vei. Man må bare kunne velge; det eneste man trenger er mot til å bryte ut, mot til å vende mainstream ryggen. Vårt demokrati hadde fra begynnelsen av trengt flere 'plantefelt' for dem som har lukket seg ute fra det. Steder, områder, hvor dets tale ikke overdøver og kommunikasjonens innavl er avbrutt. Jeg er overbevist om at avsondringens magiske steder, at en liten gruppe av inspirerte ikke-innforståtte, spredd for alle vinder, er uunngåelig for opprettholdelsen av det alminnelige forståelsessystemet" (fra Botho Strauss: "Tiltagende bukkesang", norsk oversettelse i Vagant 3/1996).

Mer om Simon Strauss

Vagants våkne redaksjon har skrevet en lengre omtale av Simon Strauss roman Syv netter. Omtalen er verdt å lese. Det ser ut som om Strauss mål er å trenge gjennom abstraksjon og konformitet, mot virkelighet og inderlighet. Her er nevner jeg Strauss' bok. OPPDATERT: Vagant har nå publisert første kapittel av Syv netter. Det er en meget gripende tekst, og oversettelsen flyter utmerket.


Strauss prosjekt er altså beslektet med Sven Kærup Bjørneboes, som Alf van der Hagen skriver om her.