Reaksjonære profiler: Pat Buchanan



Bilde fra Wikipedia

"The Ideas Made It, But I Didn't" sier nå 78-årige Pat Buchanan om Trumps valgseier i USA. Buchanan har levd et langt og ganske innflytelsesrikt liv på høyresiden i amerikansk politikk, og ser valget av Trump som i forlengelsen av den innsats han selv har lagt ned. Politico trykket i sommer denne grundige profilen.




Spesielt interesserte kan finne en svært lang presentasjon av Buchanans tanker og levned på danske Tidehvervs hjemmeside. Dette er meg bekjent den eneste lengre omtalen av Buchanan idéer i Skandinavia.

Britiske skribenter i strid og til te

Fra raritetskabinettet har jeg plukket ut dette artige blogginnlegget, der den liberale The Guardian-skribenten Nicholas Lezard omtaler et møte med den erkekonservative Mail on Sunday-skribenten Peter Hitchens. De to gentlemen hadde før møtet vært i en brutal strid på Twitter etter Lezards slakt av Hitchens' nyeste utgivelse, men oppfører seg - selvfølgelig, de er jo begge ekte engelskmenn - eksemplariske overfor hverandre.


Møtets største kontrovers er ikke bokanmeldelsen, men hvordan Orwell ville foretrukket å få servert melk til teen.


http://www.newstatesman.com/politics/uk/2017/08/peter-hitchens-twitter-seemed-barely-human-then-he-came-round-tea

Julian Barnes: "Tidens larm" (CappelenDamm)

Forside fra forlaget

Det var under mitt besøk i St. Petersburg at jeg kjøpte denne romanen, The Noise of Time, som den heter på originalspråket. Rose-Marie Christensen gjorde meg oppmerksom på at den knapt var omtalt i norske aviser eller på norske blogger. Hvilket er synd, for det er en velskrevet og interessant roman, dyster, men også oppløftende. At boken ikke omtales i større medier, er en underlig prioritering, all den tid Julian Barnes er en vesentlig britisk forfatter som har vunnet og blitt nominert til flere viktige priser.

Den norske forfatteren Thomas Lundbo skriver i en tekst på vinduet.no at norske redaksjoner ofte prioriterer middelmådige norske forfattere fremfor store utenlandske navn. Dette er naturligvis forståelig, men gjør også at en rekke viktige utgivelser ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

Viktig og viktig altså, alt kommer an på øynene som ser. Mine øyne er svake for denne typen bøker, som kombinerer kunstnerbiografi, samfunnshistorie og litt luftig filosofering over rundt 200 sider. Da får jeg både tenkt, lært og levd meg inn i et interessant liv, alt på en gang.
Til saken. Tittelen Tidens larm kommer av motsetningen mellom den tiden Sjostakovitsj levde i og kunsten hans skapte. Mens tiden var full av plager, var kunsten skjønn. Sjostakovitsj ryker uklar med Stalin etter fremføringen av operaen Macbeth, som for Stalin er et stykke degenerert kunst, for å låne et begrep fra en annen totalitær sammenheng. Idealet for Stalin, som på sitt kommunistiske vis vel også var en slags nasjonalist, er en "folkelig" kunst som tar utgangspunkt i "folkelige" tradisjoner. Sjostakovitsj mer modernistisk inspirerte komposisjoner anklages for å være elitære, perverterte.

Sjostakovitsj blir imidlertid ikke henrettet eller satt i en av Sovjetunionens mange fangeleire, men må slepe seg videre innenfor systemet. Han får fortsette som komponist, men er hele sitt liv livredd for å komponere verker som tråkker over styresmaktene usynlige grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert. Beskrivelsen av hvordan Sjostakovitsj lever sitt angstfylte liv er svært gripende, og peker utover komponistens enkeltskjebne. Det var antagelig mange som levde slik som han, med kofferten pakket i tilfelle de skulle bli hentet i sitt hjem av maktens håndlangere, for en større, mindre eller ikke-eksisterende overtredelse av uskrevne, stadig skiftende normer og regler.



Det blir en del drikking og noen kvinnehistorier. Om det nå skyldes angst for styresmaktene eller eksentriske trekk ved Sjostakovitsj' personlighet blir stående åpent. Stående åpent blir også spørsmålet om i hvor stor grad det kan hevdes at Sjostakovitsj går på akkord med seg selv. Å stille seg til doms over enkeltmenneskers handlinger i et totalitært samfunn er ingen enkel sak. Ambivalensen og mangelen på moralisering er en av styrkene ved Barnes' bok, som forøvrig er svært velskrevet.



Skal jeg innvende noe, må det være at det til tider kan gå vel fort i svingene i boka. Det kan kjennes litt oppramsende, trass i det elegante språket.



Det som står igjen av Sjostakovitsj' liv, og som Barnes noe overtydelig holder frem i bokens avsluttende avsnitt, er et budskap om musikkens (eller kunstens) seier over de politiske dødsmakter. Tidens larm tar slutt, men musikken står over tiden og har på sett og vis del i det evige. Ikke verdens mest originale tanke, men med tanke på Sjostakovitsj' skjebne har den absolutt noe for seg - hvilket Barnes får fram på fremragende vis i denne fine, lettleste og samtidig dypsindige boken.

Dersom man liker sjangeren "genier (eller i alle fall store kunstneres) liv fremstilt litterært" vil jeg anbefale Jean Echenoz bok om Ravel. Jeg har også blitt fortalt at Odd Klippenvågs komponisttrilogi er svært leseverdig.

Morgen - kaffe, barne-TV og intervju med Cioran

Kom over dette intervjuet med E.M. Cioran. Her snakker han om sitt liv og forfatterskap. Intervjuet har en del dødpunkter, men også mange godbiter.

Om å fordype tankene:
"Cioran was not a systematic thinker.  Rather, his mind advanced with that “patience to go in circles, in other words, to deepen,” as he had described in The New Gods. "

Om Nietzsche (som i likhet med Cioran var prestesønn):
"Well, I realized that he wasn’t a philosopher, he was more: a temperament. (...) His work is an unspeakable megalomania. When one reads the letters he wrote at the same time, one sees that he’s pathetic, it’s very touching, like a character out of Chekhov. "

Cioran har i perioder av livet lidd av søvnløshet, og i likhet med Dickens brukt natten til å spasere i gatene. Hans observasjon om dette sier en del om utviklingen i Paris de senere år:
"What I often liked to do, I should say, was go for walks at night.  Curiously enough, I did that in Paris as well, until about ten years ago.  Very often, in the middle of the night, if I couldn’t sleep, I’d get up and go walking through Paris for two or three hours.  Now it’s become too dangerous to just go out for a walk like that at four in the morning. "

Det som har kommet av Cioran på norsk (Sønderrevet) fant jeg litt trettende og ensidig, men alt tyder på at det er  mer å hente.

Strøtanke om frihet

Det er et idéhistorisk forhold mellom tanken om den enkeltes individuelle samvittighetsfrihet overfor staten, og den formen for religiøs mystikk som oppvurderer den enkeltes opplevelser.

Hvordan den enkelte realiserer sin frihet vil variere.

For tiden leser jeg Duras' Sommeren 80. Det synes for meg som en typisk 20. århundreforståelse av frihet innebærer å ta valg der man setter seg utenfor de tanke- og handlingsrammer som defineres av stat, offisiell religion, media, sosiale koder, den gode tone eller andre instanser for kontroll og disiplinering av enkeltindividene. Dette er en frihetsforståelse som har nær sammenheng med dissidentenes stilling under de totalitære regimene i dette århundret.

Aberet med den overnevnte definisjon er at frihet også kan forstås som et valg om det obskøne; å overtrå samfunnets grenser ved drap, vold, tyveri. Dette temaet er sentralt i Genets forfatterskap.

Mange vil ikke se noe behov, eller for den saks skyld se seg tjent med, å realisere noen form for frihet - eller vil se det som en form for frihet å være bundet.

Derfor kan man antagelig også tenke seg en frihet som innebærer å velge konformiteten.  Dette vil være en frihet som passer den som er borgerlig i livsførsel, men fri i tanken og i sin samvittighet, overfor Gud.

Alt-right i Norge

John Færseth har skrevet en skildring av seminaret "Den Nye Politiske Virkeligheten", som foregikk i Eldorado Bokhandel sist lørdag, og kommenterer at: "Dette er et landskap hvor man fortsatt sliter med å finne seg selv, og som foreløpig ikke har noe naturlig samlingspunkt, ettersom Lysglimt Johansen og Alliansen nok fremstår som for eksentriske for de fleste. Men det er der, klart til å plukkes den dagen det dukker opp en lederskikkelse med talent og karisma."


Seminaret inkluderte blant annet et foredrag ved Martin Sellner, en sentral person i den europeiske identitærbevegelsen, og er meg bekjent dermed den første identitære sammenkomsten i Norge. Færseth knytter for øvrig bevegelsen til miljøene rundt nettsidene Kulturverk og Maalmannen.

Tyske "frimenn" og et satirisk dikt revisited

I bloggposten "Folk mot fedreland" (tidligere publisert i Klassekampen) skriver Erle Marie Sørheim om utviklingen blant høyreekstremister i Tyskland. Hun omtaler i artikkelen de såkalte "frimenn": "Frimannskulturen har vokst sterkt frem de siste årene. Disse personene avfeier Tyskland som stat og stifter heller egne nasjoner". Begrepet frimann vekker ubehagelige assosiasjoner til mellomkrigstidens frikorps.


En annen interessant artikkel som ligger på bloggen omhandler Erdogan-diktet til komikeren Jan Böhmermann: "Det som virket latterlig absurd fra Tyskland er fast prosedyre i Erdogans Tyrkia. Presidenten har i skrivende stund anmeldt nesten 2000 tyrkere for hets mot seg selv.".