Årets favorittbøker

Her er seks av de bøkene jeg likte best i år (de er ikke skrevet i år)...

Henri de Montherlant: Selected Essays (1960)

Henri de Montherlant var en fransk forfatter fra mellom- og etterkrigstiden. Enkelte av bøkene hans er oversatt til engelsk, ingen til norsk. All glede kommer fra sansene, mener Montherlant, livets mening er nytelse. Sjelden har jeg møtt en så usjenert selvnytende forfatter.

Laszlo Krasznohorkai: Satantango (2016)

(Jeg leste riktignok den engelske utgaven). En utmerket fabel om fornedrelse og fremtidshåp, intenst velskrevet og kløktig uttenkt. Menneskene vil så gjerne tro på en bedre framtid, men blir skuffet – igjen og igjen.

Imre Kertész: Jeg – en anden (2003)

Med Kertesz er man i selskap med et bistert, men alltid spill levende intellekt, med et gigantisk ego som aldri lar anledningen gå fra seg til å være nådeløst ærlig overfor seg selv og leseren. Kertész er svartsynt, men alltid underholdende. Alt av hans selvbiografiske verk kan anbefales. Om romanene vet jeg intet.

Kjell Madsen – Soloppgang på Bromo (1997)

Hva skal man egentlig si om dette pussige essayet, en løs sammenslutning av nærlesninger av ymse forfattere og særdeles lærde betraktninger. Madsens klare språk, dannelse og evne til å kombinere tilsynelatende usammenhengende erfaringer og idéer er ulikt noe annet jeg har lest på norsk. Hindufilosofi, mystikk, homofili, Emil Boysen, Platon, Ibsen, med mer – alt er der.

Pål Norheim – Gottfried von Baaders dagbok (1998)

Da Norheim døde i sommer, tenkte jeg det var på tide å lese noen av bøkene hans. Vi samtalte et par ganger om Ernst Jünger, som han gjerne refererte til som en viktig inspirasjon. Jünger-inspirasjonen vises tydelig i denne boken, som  peker frem mot Norheims «oppdateringer». Korte prosadikt eller epigrammatiske småtekster  danner til sammen en helhetlig, munter skildring av gamlingen von Baaders tanker om tilværelsen i Oslo på nittitallet. Jeg lar meg imponere av Norheims litterære kløkt.

Ernst Jünger – Det eventyrlige hjerte (2015)

Jünger leser jeg med ujevne mellomrom. I år var det hans småstykke om arkeologien som grep meg.

Online har jeg særlig fulgt Angela Nagles analyser av de Trumpstøttende nett-troll på 4chan og i alt-rightmiljøet.

Bokanmeldelse: Virginie Despentes - Vernon Subutex 1

Nå da Vernon Subutex-bøkene av Virginie Despentes har blitt anbefalt av Morgenbladet (nr. 87), er det vel på tide å legge ut denne anmeldelsen. Den ble skrevet i sommer, men har blitt liggende upublisert.

Denne boken leste jeg om i en artikkel i den danske avisen Information, som omhandlet hvilken litteratur man skulle lese for å forstå det franske samfunnet (her er en utmerket nyere omtale av trilogien og dens betydning for fransk litteratur, også fra Information). Despentes var det eneste kvinnelige navnet, og også det eneste som for meg var ukjent. Det var derfor et lite lykketreff at hun var oversatt til dansk, fransk leser jeg dessverre kun i liten grad.

Vernon Subutex 1 er første bind i en trilogi. Bind 2 og 3 er utkommet på fransk (og er oversatt til engelsk), men er foreløpig ikke kommet på noe nordisk språk. Despentes er forfatter av en rekke andre bøker, blant annet den kontroversielle Baise-moi («Kyss meg») som oså ble filmatisert. Filmen førte, om jeg ikke husker feil, til en del debatt da den ble satt opp på norske kinoer. Despentes er erklært feminist og har utgitt minst en feministisk pamflett, som sammen med noen av de tidligere bøkene hennes finnes på dansk.

På omslaget til «Vernon Subutex» er Despentes avbildet i Mötorhead-tskjorte. Boken kan kanskje leses som en slags «the rockers strike back» mot det nye århundrets kapitalistiske og kyniske mediesamfunn. Hovedpersonen, Vernon Subutex (hvorfor han har fått dette navnet, er for meg uklart) drev en kultplatesjappe i Paris, en platesjappe som gikk nedenom og hjem i den nye streamingvirkeligheten. Etter å ha fordrevet tiden etter at butikken ble nedlagt med musikklytting og øldrikking, kastes han ut av leiligheten sin. Han overnatter der han kan, hos venner og bekjente fra musikkmiljøet i Paris. Despentes går ikke av veien for å fremstille alle deres dårlige sider, og mye av dette er kostelig lesning. Et konsekvent litterært grep i boken er skiftet mellom ulike perspektiv. Dette betyr at den tidligere rockeren, nå overklassedamen, som Subutex først overnatter hos, fremstiller forholdet deres som harmonisk og dypt sensuelt. Mens Subutex, som kommer til ordet i kapittelet etter, leter etter snareste vei ut av heksens seng og leilighet.

Fremstillingen av de personene Subutex treffer på er hva man kan kalle bokens «sosiologiske» side, den siden som gjorde at Information anbefalte den som en nøkkel til å forstå det franske samfunnet. Sylvie, den salongradikale overklassedamen som Subutex bor hos først, har for eksempel en sønn som har blitt reaksjonær katolikk og medlem av Generation Identitaire. Andre medlemmer av det franske samfunnet som Subutex bor hos og besøker, presenteres like avslørende, men nok ikke alltid like nådeløst.

Despentes har blitt kalt «en kvinnelig Houllebecq», men tonen i boken er for varm og empatisk til at en slik betegnelse er helt riktig. Perspektivet til Despentes er også annerledes enn Houllebecqs; mens Houllebecq vanligvis skriver fra perspektivet til desillusjonert middelklassemennesker, skriver Despentes «nedenfra». Subutex er på bånn og fullstendig avhengig av velviljen til de mennesker han møter. Dette perspektivet gjør at Despentes kan si noe om andre menneskers empati, om vennskap; slike ting som er mer eller mindre fraværende i Houllebecqs romaner.

En likhet med Houllebecq er imidlertid hvordan de begge forsøker å analysere og uttrykke et eller annet om samfunnet i dag. Houllebecq er mer intellektuell, og bøkene mer grunnleggende idédrevet. Dette betyr imidlertid ikke at boken til Despentes er dårligere.

Spenningen i boken, det som driver den fremover, består i at Subutex sitter på noen lydopptak av sin venn, musikkstjernen Alex. Alex tok av uvisse årsaker selvmord. Lydopptakene inneholder antagelig delikate avsløringer, for en ond mediebaron er på jakt etter dem. På slutten av boken klarer han nesten, men ikke helt, å spore opp Subutex, som ikke er klar over at noen vil ha tak i opptakene… Og om man vil vite hvordan det går, er det bare å vente på neste oversettelse (eller lese de engelske, eller franske).

Menneskeskildringene er dypt infame. Boken har nerve og et meget bredt perspektiv på tiden og samfunnet den beskriver. Les i vei!

Lesetips: Hvordan det nye Høyre i Europa har påvirket amerikansk høyre

Thomas Chatterton Williams har, i The New Yorker, skrevet en ganske god artikkel om hvordan idéene fra det franske Nouvelle Droite har spredt seg til USA og der tas i bruk i en litt annen kontekst enn det Alain de Benoist og Renaud Camus så for seg: "The French Origins of 'You Will Not Replace Us'".


For mer om de Benoist et als. betydning i Russland, se Emmanuel Carrères bok om Eduard Limonov.

Reaksjonær profil: Götz Kubitschek

Her er et engelskspråklige profiler av Götz Kubitschek, ideolog for det nye høyre og forlegger i Verlag Antaios, som blant annet står bak bestselgeren "Finis Germania" av Peter Sieferle.


I New York Times finner man James Angelos blanding av reportasje og intervju: "The Prophet of Germany's New Right". Teksten gir et godt bilde av hvordan det nye høyres ideologi gjenspeiles i Kubitscheks liv. Økologi og økonomiske venstrestandpunkter integreres i et overordnet forsvar for Aftenlandet, kontra islam. Kubitschek skildres i sin herregård i det gamle Øst-Europa (som så langt ikke er "oversvømt" av innvandrere), der han driver et enklere økologisk gårdsbruk, har syv barn og et suksessrikt forlag sammen med sin kone. Her drikkes det øl i lystig-dystert lag og synges fedrelandssanger. Her lever man tett på det elementære og behandler dyrene sine pent.


Noen idéhistoriske sammenhenger påpekes. Kubitschek finner Carl Schmitts tanker om unntakstilstanden relevant; det er nå unntakstilstand. Vold oppmuntres ikke, men det åpnes for tiltak "utenfor retten" for å stagge masseinnvandringen.


Ernst Jungers tidligere sekretær Armin Mohler dukker opp som referanse. Mohler fikk aldri lokket Jünger ut i åpen politisk strid og ble i stedet selv en av fødselshjelperne for det nye europeiske høyre. Ikke bare i Tyskland; Alain de Benoist var en av hans nære venner.


Det er et ekko av Jünger også i forlagets navn. Antaios var navnet på tidsskriftet Jünger drev sammen med Mircea Eliade, en annen overvintret høyreradikal intellektuell. Navnet stammer fra gresk mytologi.


Artikkelen "A New, New Right Rises in Germany" i The Atlantic handler i stor grad om det samme.

Sylo Taraku om utviklingen i Polen

Sylo Taraku skriver skarpt om utviklingen i Polen på AgendaMagasin.

Parismanifestet - konservative intellektuelle om "det sanne Europa"

En gruppe konservative akademikere og intellektuelle har utarbeidet en fellesuttalelse om "A Europe We (altså "they") Can Believe In", kalt Parismanifestet. Målet er, i følge nettsiden for manifestet, å bekrefte på en positiv måte en europeisk fellesidentitet, fremfor å gi et bidrag til mange konservatives favorittsjanger, "vestens undergang"-litteraturen.


Den mest kjente bidragsyteren er den britiske filosofen Roger Scruton. Med tanke på hans fortidige engasjement for den delen av Europa som lå under for kommunismen, i sær Tsjekkoslovakia, kan man spekulere i om Scruton tenker manifestet i forlengelse av andre berømte dissidentmanifest, som Charta 77. 


Thomas Nydahl har en interessant gjennomgang av visse deler av manifestet, for eksempel den noe skjønnmalende formuleringen om at "we [aka the Europeans] have always recognized a kinship with one another, even when we have been at odds—or at war".

Neste populismebølge

David Brooks skriver i New York Times om Sam Francis, radikalt konservativ og kritisk tenker på den ytre høyrefløy i USA, med bånd bl.a. til Patrick Buchanan. Francis utarbeidet en kritikk av globaliseringen som har vist seg presis og nærmest profetisk. Han formulerte en reaksjon på utviklingen i det amerikanske samfunnet som blant annet har ledet til fenomenet Trump.


Det er noen blindsoner i Trump-prosjektet ideologisk forstått (jeg snakker ikke her om mannen, hvis fremste karaktertrekk er uforutsigbarhet og drivkraft virker å være et ønske om å fremstå som handlekraftig). Et av dem er Trumps manglende oppgjør med big business, slik den representeres ved teknologiske gigantselskaper som Google, Apple og Facebook. De fleste av lederne for disse fremstår som ekte barn av globaliseringen; flerkulturelle og liberalt orienterte. Et eksempel er Sergey Brins tale mot Trumps innvandringsstopp-ordre. Alliansen mellom den politiske eliten og det kulturliberale teknologiske etablissement (med unntak av Peter Thiel) er et åpenbart mål for kritikk fra både venstre og høyre.


Hele problematikken knyttet til big data er dessuten uløst. Fortsatt er det slik at Google, Facebook og Apple sitter på enorme mengder informasjon om konsumentene. Faktisk så mye informasjon at man kan stille seg spørsmålet om brukerne av selskapenes tjenester (jeg inkluderer her meg selv) rett og slett ønsker å la seg overvåke.


I alle fall er motstanden mot de store selskapene nok en av sakene som forener det radikale venstre og det radikale høyre. Om man vil lese den venstreorienterte kritikken av selskapene, kan man besøke den ypperlige nettsiden The Baffler eller lese det Eugene Mozorov skriver i Morgenbladet.


Hovedpunkter i kritikken er selskapenes nærmest totale monopol (tenk hvor mange bokhandler som nedlegges i USA hvert år som konsekvens av Amazons dominans) og nyføydale tendenser. Fra høyresiden vil en kritikk være det kulturelle hegemoniet som disse selskapene utøver. På begge sider vil det naturligvis også være sterk motstand mot den enorme datainnsankingen som de nye teknologiske gigantene bedriver.


Grunnleggende sett kan man også finne en kritikk mot teknifiseringen og digitaliseringen som sådan. Denne kritikken er i utgangspunktet konservativ, eller reaksjonær. Eksempler på kritikken finner man hos Luhmann og F.G. Jünger. Jeg anbefaler Carl-Göran Heidegrens bok om Jüngerbrødrene.


Om Brooks får rett, og kritikken av teknifisering, digitalisering, big business, big data og det kulturliberale etablissement som står bak disse selskapene resulterer i "the coming war on business", vil det være et spørsmål hvem som til slutt vil tjene på det: høyre- eller venstresiden.