søndag 19. januar 2020

Bokomtale: Cixin Liu - Trelegemeproblemet (Kagge forlag, 2019)

Ja, hvorfor ikke lese denne boken? Det er like greit å få det gjort. Asbjørn Slettemark har gitt noen gode grunner på OP-5, og nå er boka utgitt i en utmerket oversettelse på norsk. Under følger et lite handlingsreferat, som kanskje helst bør leses dersom du har lest boka. Om ikke, kan det hende du får vite mer enn du ønsker.

Trelegemeproblemet handler om forskeren Wang Miao, som blir del av en etterforskning som søker å finne ut hvorfor en rekke prominente vitenskapsfolk har tatt livet av seg den siste tiden. Som del av etterforskningen må han spille et VR-spill kalt "Tre-legeme", som handler om en planet der det finnes tre soler. Fordi solenes posisjon er umulig å forutse, går sivilisasjonen som bor på denne planeten under med ujevne mellomrom grunnet ekstrem kulde eller varme, som oftest før den får utviklet seg særlig langt. Innbyggerne har imidlertid funnet en måte å dehydrere seg selv på, som gjør at de går inn i en slags dvale for deretter å våkne opp når planeten er blitt beboelige igjen. Det viser seg at de avdøde forskerne er knyttet til en undergrunnsbevegelse som har hatt kontakt med en slik sivilisasjon. De har til og med bedt denne sivilisasjonen om å utslette jorden, som allikevel kun er et sted fullt av idiotiske mennesker som plager hverandre, seg selv og jordklodens dyr og natur. Noe av bakgrunnen for medlemmenes hat mot menneskene er også deres skrekkelige opplevelser fra kulturrevolusjonen, opplevelser som skildres i detalj i boken. Jeg ser at Liu ikke utgir seg for å være noen systemkritiker, men det er en del i boken som helt åpenbart må forstås som kritikk av hvordan ting har foregått i Kina etter Maos tid.

Boka har vunnet Hugo-prisen, noe som pleier å være et kvalitetsstempel. Den er også særdeles god, tankemessig spenstig med sine lange utlegninger av fysikk og matematikk, historisk interessant med sine fortellinger om kulturrevolusjonen og oppbyggingen av det moderne Kina, til dels gripende i sin omtale av enkeltskjebner, og en sjelden gang morsom i sine skildringer av enkeltkarakterer - særlig politidetektiven Shi, som jeg håper spiller en større rolle i senere bøker.

Det kan kanskje innvendes at karakterene aldri blir spesielt dype eller engasjerende, og at humoren nok med fordel kunne fått en større plass. Språket er ganske flatt, i likhet med stemningsleiet i boken. Men, dette er relativt vanlige innvendinger mot scifi generelt, og særlig mot den type scifi som ønsker å fremstå som seriøs. Forfatterne søker vel gjerne å få hjernen, heller enn følelsene, til å danse, og denne boken lykkes utmerket med det. Det spekuleres spektakulært i boken, og jeg har grepet meg selv i å tenke over tanker den inneholder flere måneder etter at jeg fullførte lesningen.

Jeg håper at denne boken får så mange lesere at vi også får bok nummer to og tre i denne serien på norsk. Dette er noe av det ypperste som skrives innen sjangeren om dagen, og det gir også et innblikk i tankeformer og ideer i et av verdens største, rikeste og mest innflytelsesrike land. All ære til Kagge forlag som, med støtte fra den kinesiske stat (og sikkert den norske), har fått boken oversatt.

4 kommentarer:

  1. Interessant! Kinesisk sci fi er nytt for meg.
    Lot meg friste og boken er nå bestilt på biblioteket :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jo aldri lett å si hva folk liker og ikke liker, men det hadde vært interessant å høre hva du tenker. Skriv gjerne her eller på din egen blogg :)

      Slett
    2. Boken er hentet på biblioteket - og jeg skal holde deg oppdatert! takk for interessen :)

      Slett
    3. Har du fått lest? Beklager, kommentaren din ble liggende upublisert lenge.

      Slett