Dukket opp under rydding i filer. Fra AKT, 2009.
JEG
”Jeg” – hva er egentlig er det for en størrelse? Og hvor kommer den fra? Peter Normann Waage (f. 1953) forsøkte å besvare spørsmålet, og endte med å skrive Jeg – selvets individets kulturhistorie, et 669 siders idehistorisk storverk som i fjor høst ble utgitt på Schibsted forlag.
Innledning
Skal man plassere Peter Normann Waage innenfor noen idehistorisk tradisjon, er det nærliggende å nevne den norske antroposofien – i linje fra folk som Jens Bjørneboe, Alf Larsen og Andre Bjerke. Samtidig er dette noe snevert – Waage var også en del av miljøet som på 70-tallet satt i Slottsparken og røyket jazztobakk, og en del av anarkistmiljøet i Hjelms gate i Oslo. Mens mange ble ml-ere på denne tiden, ble Waage selv ikke grepet av vekkelsen. Tidsskriftet Arken, som han fra 19798 til 1989 drev sammen med Kaj Skagen, var en reaksjon mot den åndløsheten som fulgte i den politiske radikalismens kjølvann. Selv om Arken også var utpreget radikalt, men radikalismen var fundert i en konsekvent individualisme og ikke en kollektivistisk materialisme. Preget av sin bakgrunn som idehistoriker, inspirert av Rudolf Steiner, men også av Dostojevskij og russisk filosofi, skrev Waage seg til en en ganske særegen posisjon i norsk åndsliv. Siden har han utgitt bøker om temaer som innvandring, nasjonalisme, islam, kulturkollisjoner og Russland, og virket som kommentator i Dagbladet i 13 år, fra 1992 til 2005, før han vendte tilbake til det han definerer som sitt egentlige yrke: frilanser.
Og i 2008 kom altså Jeg – selvets individets kulturhistorie ut. Waage skildrer her fremveksten av individet og dets bevissthet i Vestens filosofi og kultur, Fra Adam og Eva til Harry Potter skildrer Waage her utviklingen av en bevissthet om individet i vestlig filosofi og åndsverden. Det er et fascinerende verk og overraskende tilgjengelig, skrevet som det er i Waages bredt anlagte, essayistiske stil. Etter hva vi i all beskjedenhet vil kalle en kraftinnsats på lesefronten, mannet vi oss derfor opp til en samtale med en av Norges mer intellektuelt begavede menn på en av Oslo vestkants mer kjente vannhull, Lorry, i bunnen av Hegdehaugsveien.
Jegets tilsynekomst
Dette jeget, hva er det egentlig for noe? Og hvor kommer det fra?
- Du kan si at en retning historisk linje oppstår først når du ser bakover, ikke forover. Linjene finnes ikke historien selv, og det er slett ikke sikkert at du ser retningen dem mens du er midt i dem når du er i den. Etter min oppfatning er det slik at det er i tilbakeblikket at man kan man få øye på en tydelig linje i europeisk idéhistorie, der hvor individet kommer mer og mer til syne og blir mer og mer ansvarlig; mennesket utvikler en selvoppfattelse som selvstendig individ. Kulturhistorisk kommer et mer eller mindre helstøpt individet til syne på 1800-tallet, i filosofien til Kierkegaard, Stirner, Nietszche, Steiner og i dramatikken til Ibsen. Men du finner det også tidligere, for eksempel hos Montaigne, men også i de mer aparte skikkelserne i verdenshistorien som liksom går på tvers av sin tid. I boken nevner jeg Aspasia, som ikke oppfylte noen av de roller som kvinnene hadde i antikken. Hun var hetær (kurtisane, red. anm.), men flyttet sammen med Perikles (gresk statsmann, red. anm.). Hetærer kunne ikke gifte seg, og en gift kvinne kunne ikke gå ut og være med i selskap og denslags, men Aspasia gjorde begge deler. Og da fremstår hun som et individ på den tidens premisser. Det har alltid vært folk som har gått på skrå av sin tid, som har brutt rolleforventninger og gjort ting på egne måter. De blir gjerne fordømt og sett på som forbrytere, og Aspasia selv ble jo skjelt ut. Så noe begynnelsespunkt er ikke så lett å finne. Likevel vil jeg altså si at på 1800-tallet kommer denne skikkelsen, individet, til syne filosofisk. Og så kommer det 20. århundre, hvor alt bryter sammen med de totalitære bevegelsene. Men også i de totalitære samfunnene har du de som står imot, de som ikke er veltilpasset.
Jeget og dets omgivelser
Tror du at det finnes en ahistorisk mennesketype, et slags idealindivid?
- Nei, jeg skjønner ikke hvordan man skulle få øye på det. Ånden er identisk med sitt uttrykk. Man kan ikke få øye på noe uten at det uttrykker seg i en tid, i sine omgivelser. Slik jeg forstår kristendommen, er den også en del av dette. Der kommer Gud til uttrykk i Jesus. Jeg bruker mye av tid i boken på å beskrive omgivelser;, og ofte er det jo vanskelig, for ikke å si umulig, å skille mellom selvet og omgivelsene. Men dette betyr ikke at jeg tror at man er et produkt av omgivelsene. Det foregår et samspill med aktivitet på begge sider. Du er ikke bare en passiv mottager; noe av det du møter og det som omslutter deg bruker du, noe bruker du ikke. Noen ganger er du mer i din tid, andre ganger ikke.
Jeget og totalitarianismen
Du snakket om de totalitære samfunn som utviklet seg i det 20. århundre. Utviklingen av individet er dermed ikke uten sine tilbakefall?
- Farer truer i utviklingen, farer som prøver hindre individet i være nettopp det, et individ. Og det pussige er at når dette individet først har kommet frem på historiens arena, er det som om det selv skaper sine verste fiender. Det er to gruver man kan falle ned i, men som samtidig ikke på samme måte var tilstede før individet selv ble en reell mulighet. Den ene er at man kan bli så blind på seg selv at man ikke ser annet enn seg selv. Man tror at ens egne ideer og tanker er de eneste sanne. Dette kan lede til totalitarianisme - de andre blir masse og materiale for dine ideer. Den andre fallgruven er at mennesket blir så begeistret for sin egen evne til å nyte og kose seg, at det blir helt allmenngjort. For at individet skal holde seg ved like, kreves det en stadig kamp mot det allmenne i en. Dette er i våre dager den store trusselen mot individet; det er alltid lettere å opponere mot en undertrykkelse som plager deg enn en som behager deg. Men du kan som individ også drukne og bli borte i velvære. Ta reality-TV: før sesong nummer to av Big Brother var det 25 000 norske ungdommer som meldte seg. Tenk på det! De meldte seg fordi de kunne bli eksponert på TV, drikke seg fulle, kopulere og leve ut det alle slike drifter som nettopp er allmenne, ikke individuelle. Altså, jeg vil ikke kritisere noen av de aktivitetene i seg selv, de kan ha sin sjarm, men de er veldig lite individuelle. Nå består du jo stort sett av allmenne ting, men hvis du spør hva er nå det der individuelle i deg selv faktisk er, så er jo det noe som bare du kan gjøre. Det kan være stort eller lite, det kan være kuppelen i Firenze - den er jo kjempestor og ble skapt av Brunelleschi uten forbilder - men det kan også bare være en egen måte å gjøre ting på. Noe som du vet innerst inne at dersom jeg ikke hadde vært her og gjort det på denne måten, så hadde verden vært littegranne fattigere. I begge disse fallgruvene, den ene hvor du forherdes og bare ser din egen ide, og den andre hvor du bare koser deg ved å tilfredsstille dine drifter og begjær og behov, så forandres andre mennesker til ting. I det ene tilfellet forandres den andre til et materiale for å realisere min ide om det gode i verden, og i det andre tilfellet til et objekt for personlig nytelse.
Dermed ser du også at det er veldig stor forskjell på egoisme og individualisme. Egoismen er for det første ikke individuell; du kan være egoist på en nasjons vegne for eksempel, men du kan ikke være individualist på nasjonens vegne. Individualisten vil med nødvendighet anerkjenne den andre som likeverdig med seg selv, fordi hvis du anerkjenner at du selv har en evne til å gjøre noe som ingen andre kan, ja, så har også alle de andre det. Hvis man lever et liv der man fornekter den andres individualitet, så fornekter man også sin egen. Da blir man mer og mer allmenn eller mer og mer egoist.
Redderne
Du skriver mye om individer som står ut i sin tid, som gjør ting som går på tvers av det allmenne. Særlig skriver du mye om de såkalte "redderne" under 2. verdenskrig, som hjalp jøder til å rømme fra nazistene. Det finnes en del forskning på dem, som du også refererer til. Er det noe som skiller dem fra andre mennesker?
- Det har mange undret på. Eva Fogelmann, som har intervjuet svært mange slike mennesker, setter opp en liste over fellestrekk hun har funnet, men hun er mer forbløffet over hvor forskjellige de var: de kunne være kriminelle, borgerlige, begge kjønn var representert, de hadde en rekke forskjellige livssyn. Ser vi på fellestrekkene hun ramser opp, finner vi at de samme fellestrekkene finnes også hos svært mange som ikke ble reddere. Noen fellestrekk finnes, som at de hadde hatt en krise i livet. Samtidig er det er jo mange som ikke ble reddere som hadde opplevd en krise i livet. Jeg vil si at det som kjennetegner dem er at de ser den andre. De kan ikke leve i en verden hvor folk blir jaget og drept, de må gjøre noe. De sier selv at de opplevde at det var et slags redder-selv som vokste fram i dem, og at de utviklet en slags aktiv fantasi for å finne løsninger på problemer. Derfor tror jeg nok at det man kaller selv, ikke er en fast og definert størrelse, men noe som vokser fram, noe som må erobres hele tiden., Selvet er en aktivitet, og ingen ting. Det er ikke ferdig, du kan ikke si at nå er jeg blitt et individ. Det er som Ibsen sier: man tror at man har friheten, men så har man mistet den. Den er ingen ting, den er noe som brukes, og noe som oppstår i møtet med andre og i handling. Fogelman, som jeg bruker som hovedkilde om redderne, snakket med redderne etterpå, 40-50 år etter at de hadde utført sine bragder, og de kan ikke selv begripe at de turte. Det er som når du tar en strikk, strekker den og setter et merke der du får strukket den, også slipper du den og ser hvor liten den er blitt, og du forstår ikke hvordan den kunne tøyes helt til merket du satte. Selvet er en prosess, en aktivitet.
Du kan sammenligne redderne med Adolf Eichmann (kjent nazist, red. anm.), en veltilpasset mann som gjorde det som ble forventet i hans miljø. Han sier selv at da han oppdaget at Føreren var borte, så stod det et helt nytt og ukjent liv foran ham, et liv som individ. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Han var vant til å ta imot ordre, og var fornøyd med det. Sosiologen Zygmunt Baumann sier jo det at ondskapen i dag, det er noe man blir sosialisert inn i, mens godhet er en individuell handling. Da er det en ganske tøff tid vi lever i. En av Freuds elever, Alfred Adler, drev psykoanalyse i konsentrasjonsleir. Terapi, tenk det. Han skriver at du skal aldri skal spørre hva du kan vente av verden. Du skal spørre hva verden kan vente av deg. Og i alle situasjoner vil du finne et bittelite handlingsrom for deg selv.
Det mangefasetterte jeg
Går det an å si at man realiserer sin individualitet? Går det an å realisere det på andre måter enn i forhold til mennesker, f. eks. som kunstner?
- Det kan du godt sier klart. Det fins et uendelig antall muligheter, like mange som det er mennesker. Du vet, mennesket er det mest komplekse som fins. Du kan jo forestille deg en mann eller kvinne som er helt psykopatiske og forferdelige overfor sine medmennesker; det er ikke sikkert at det er hele ham eller henne. Det kan jo hende at vedkommende kan skrive fantastiske bøker eller male strålende bilder hvor det som kommer frem dér også er en del av han. Du kan ikke sitte og dømme og si at det ene er mere verdt enn det andre, men du kan si at der kom det fram noe enestående. Psykopater er det jo mange av, mens det kunstverket der, det fins det bare ett av. Jeg vil si at som tommelfingerregel om alle sosiale sammenhenger er det nødvendig at man ser den andre som et du. Men jeg vil ikke utelukke noenting når det gjelder mennesker, jeg. Det er så mye rart.
Du skriver en rekke ting som jeget er; Jeg er kropp, jeg er jeg, jeg er du, jeg er en umulighet, etc. Kan vi leve alle disse samtidig, eller er noen bedre enn andre? Jeg er ingen, skriver du også, det er kanskje ikke å foretrekke?
- Jo, faktisk. For poenget er at hvis du bytter ut ingen med ingenting, da er du nettopp inne på nettopp det at at du ikke er en ting. Da har du frosset fast, sluttet å utvikle deg. Men da er individet borte. Jeg er – ingen. Som sådan har heller ikke jeg noe navn. Det er det Max Stirner (tysk filosof, red. anm.) fremhever på sin egen måte når han sier at jeg kan ikke tenkes. Du må bare være, jeg må væres, på en måte. Nei, du kan ikke være alt på en gang. Men samtidig er man alt det i større eller mindre grad hele tiden.
Rollene og jeget
Mange idag mener at de har så mange roller å oppfylle at de ikke klarer å se helheten og den store sammenhengen. Vil du si at dette er et problem?
- Du har alltid roller som du søker å oppfylle, det gjør du jo av sympati for andre. Når vi sitter sammen, for eksempel, så gjør jeg mitt beste for å forstå og svare på spørsmålene spørsmålene deres, og dere gjør deres beste for å forstå hva jeg svarer. Dette er i motsetning til for eksempel i en avispolemikk, hvor man ofte er mer opptatt av å stå på sitt enn av å forstå den andre eller komme til en forståelse. Jo, roller oppfyller man. Men jeg vil jo si at det er ganske korttenkt om man sier at jeg kun er sammensatt av forskjellige fasetter, forskjellige aspekter, og ikke har noen kjerne. Det er en populær postmoderne forestilling. Det er jo noen der inne et sted, som koordinerer og ikke minst observerer. Bortsett fra i patologiske forestillinger, som multiple personlighetsforstyrrelser, hvor du visstnok kan være så mange som 80 personer, med forskjellig blodtrykk og forskjellige brillebehov, i én kropp. Jeg skriver om det i boken, men det er jo en patologi. Jeg leste et sted at noen mente at det der, det er jo en identitet for vår tid, men det syns jeg blir litt søkt. Identitet utvikles gjennom mange roller, og den følelsen av identitet tenker jeg at man ikke skal kimse av. Du er en ting på jobben, en annen ting hjemme og alle disse tingene er deg. Det betyr jo ikke at du er forskjellig fra deg selv, det betyr at du har mange muligheter og kan være på mange arenaer. Og det er jo veldig bra.
Jeg, i Norge i dag
Vi lever i Norge og i vår kontekst. Hvordan er individets stilling her, i vår tid?
- Jeg vil si at vi i Norge lever i et samfunn som på alle måter gir mulighet til at man kan utfolde sin identitet og være et moderne individ. Men det er selvfølgelig endel slanger i paradiser, blant annet en sterkere og sterkere tendens til at næringslivet og staten skal gå foran i skolene. At man skal tilpasse hele skolen ut i fra et næringsbehov samtidig som staten ikke har tillit til lærerne og prøver å kontrollere skolen hele tiden, det mener jeg er en stor trussel. Da kan man risikere at man da får generasjoner som er leie av skolen og fiendtlig innstilte overfor kunnskap og overfor samfunnet.
Det andre er noe som er ganske interessant, og som jeg har tenkt på etter at jeg skrev den boken. Det er utgjør en forutsetning for hele denne utviklingen av individet. Jeg har det med, men jeg har den ikke så grundig med som jeg kanskje burde hatt. Det er rettsstaten. Det vil si at du har forståelsen for at det finnes en institusjon som er utenfor din familie, utenfor din krets, utenfor din klan og som beskytter deg. Som du kan henvende deg til og regne med at noenlunde behandler alle mennesker noenlunde likt. Denne institusjon finnes bare i en bitte liten del av verden, i virkeligheten i Europa og USA, og få andre steder. Det er tendenser, men her er den mest utviklet. De konfliktene man i dag påstår finnes pågår mellom Vesten og resten, islam og vesten eller hva det nå er størrelsene kalles, det tror jeg ikke er noen konflikt på noe religiøst grunnlag i det hele tatt. Jeg tror det er en konflikt mellom mennesker som er oppvokst i en rettsstat og mennesker som ikke er det. Er du ikke det, er du avhengig av din egen familie, av din klan eller stamme, for å få beskyttelse. Og hvis du er avhengig av disse, kan du ikke opponere mot tradisjonen; det blir som å hugge hodet av deg selv. Da kan du heller ikke uten videre ha tillit til at sannheten er noe du kan finne ut av selv, da blir det lett å søke en autoritet andre steder, gjerne i en åpenbaring eller lignende. Du er så tett forbundet med tradisjonen, du har ikke noe rom mellom familien og deg. Det betyr ikke at man må bryte med familien for å bli et individ, men man må ha muligheten til det. I globaliseringens tid vil du overalt finne mennesker som lever i masse forskjellige tradisjoner; noen som er vant til en rettstat og noen som ikke er det.
Det er derfor veldig viktig at den norske staten er i stand til å tilby folk som ikke er vant til en statstradisjon en rettsstat. Der blir de ikke beskyttet ikke som gruppe, men som personer. Dette er komplisert, for det er vanskelig å skille mellom person og kultur og sånn, men det er i alle fall mulig å se fra dette synspunkt på problematikken som er knyttet til innvandring og integrering eller hva det kalles. Her tenkes det lite prinsipielt. For eksempel i spørsmålet om hijab i politiet:. Det er et åpenbart brudd med rettsstaten, for da blandet du en bestemt type kultur inn. Politiet skal være verdinøytralt. Så kommer noen og sier: det er jo kors på riksvåpenet. Jamen det er nå engang historisk betinget, da må vi da ikke få enda mer av denslags. Andre steder må det jo kunne gå an å ha bære hijab, men ikke der loven skal håndheves eller i rettsvesenet. Der bør være så mye som mulig være verdinøytralt som mulig. Det er jo aldri helt nøytralt, men så mye som mulig. Noe annet er for eksempel kirketukt; det er også en slags domstol. Men da har man jo engang meldt seg inn i en kirke, så kan man heller melde seg ut.
Rudolf Steiner
Til sist: i et ellers mer konvensjonelt utvalg av filosofer og tenkere trekker du inn Rudolf Steiner, som jo av mange i det gode selskap regnes som en esoteriker og særing. Er det belastende å være antroposof i Norge?
- Jeg liker jo ikke så godt den type merkelapper, for de overlater definisjonsmakten til andre, men jeg kan jo være det hvis jeg får lov til å bestemme hva det er selv. Jeg trekker ofte inn Steiner fordi jeg har fått mye av ham og fordi han er en betydelig tenker. Ved å ta ham opp sammen med andre, ikke som den store stjernen, men som en del av et større stjernebilde, så tenker jeg at jeg kan normalisere ham. Neida, jeg har ikke merket at det skal være spesielt vanskelig, jeg har aldri hatt noen følelse av at jeg ikke kunne gjøre noe eller blitt er ledd av. Men det tror jeg også skyldes at jeg har hatt mitt eget ståsteder utenfor ham, et eget ståsted.
Et eget ståsted altså. Vi takker Peter Normann Waage for samtalen, og tusler hjem i høstmørket, tankefulle, men litt klokere.
Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie. Schibsted forlag 2008, 668 sider.
fredag 15. mai 2020
søndag 9. februar 2020
"The Weird" - betraktninger om en sjanger
Noen dager når livet blir for ensartet, kaster jeg meg ut på det store internett og inntar litteratur i store og ustoppelige jafs. De siste ukene har jeg kastet meg over "the weird", som er en uklar litterær sjanger med forbindelser til spøkelsesfortellinger og gotiske romaner. Imidlertid skiller den seg fra disse ved at det ubehagelig er uklart, vagt, og ikke opptrer i definitive skikkelser som f. eks. varulver, spøkelser eller monstre. Sjangeren søker å skape et ubehag hos leseren, et ubehag som oppstår ved møtet ved noe vagt, noe uhåndgripelig skremmende.
Begreper som gjerne brukes i om det som skaper denne følelsen av "the weird" er det tyske begreper unheimlich og det engelske begrepet uncanny. På norsk kan man kanskje si at disse bøkene er uhyggelige, men ordet uhyggeligs utgangspunkt i ordet hygge gjør at dette blir upresist, ettersom det karakterene i bøkene møter ikke er noe som er motsatt det hyggelige, men noe som er noe annet, som er skremmende, som er annerledes.
Jeff VanderMeer er den forfatteren i vår tid som oftest forbindes med begrepet. I filmen Annihilation, som er basert på en av VanderMeers romaner, løper det en følelse av ubehag, av skrekk, av terror, under fortellingen, som bryter ut i overflaten i korte sekvensen, for så å synke ned under fortellingen igjen, uten å forsvinne helt.
I VanderMeers introduksjon til den over tusen sider lange antologien The Weird: A Compendium of Strange and Dark Stories (2012) siteres følgende om "the weird": "(...) it represents the pursuit of some indefinable and perhaps maddeningly unreachable understanding of the world beyond the mundane — a ‘certain atmosphere of breathless and unexplainable dread” or “malign and particular suspension or defeat of…fixed laws of Nature”. Sitatet er fra H.P. Lovecraft, som gjerne regnes som sjangerens far. Didrik Søderlind har skrevet en lang profil om Lovecraft, som selv om dens overordnede tema og avsluttende deler ikke nødvendigvis er relevante i denne sammenheng, gir et godt innblikk i forfatteren og hans tankeverden. Lovecraft er i noen grad utgitt på norsk, men bøkene er bortimot umulige å få tak i. Her bør norske forlag kjenne sin besøkstid og vurdere en nyutgivelse av de sentrale fortellingene i forfatterskapet, hvilket Søderlin også påpeker og gir gode argumenter for.
Fra en spekulativ synsvinkel kan man antagelig vurdere "the weird"s fortsatte popularitet og aktualitet som en del av det underliggende ubehaget i det moderne samfunn. Modernitetens stadig fremskritt ledsages alltid av en skygge, som i Annihilation tematiseres gjennom en naturkatastrofe, som kanskje kan leses som, men ikke reduseres til, en metafor for klimakrisen. Hva "the weird" egentlig er, vil forandre seg i tråd med hva ulike tider frykter. Et godt litterært eller filmatisk uttrykk for "the weird" må fremvise trekk som knytter tett opptil tids uttalte eller uttalte, bevisste eller ubevisste, redsler.
Begreper som gjerne brukes i om det som skaper denne følelsen av "the weird" er det tyske begreper unheimlich og det engelske begrepet uncanny. På norsk kan man kanskje si at disse bøkene er uhyggelige, men ordet uhyggeligs utgangspunkt i ordet hygge gjør at dette blir upresist, ettersom det karakterene i bøkene møter ikke er noe som er motsatt det hyggelige, men noe som er noe annet, som er skremmende, som er annerledes.
Jeff VanderMeer er den forfatteren i vår tid som oftest forbindes med begrepet. I filmen Annihilation, som er basert på en av VanderMeers romaner, løper det en følelse av ubehag, av skrekk, av terror, under fortellingen, som bryter ut i overflaten i korte sekvensen, for så å synke ned under fortellingen igjen, uten å forsvinne helt.
I VanderMeers introduksjon til den over tusen sider lange antologien The Weird: A Compendium of Strange and Dark Stories (2012) siteres følgende om "the weird": "(...) it represents the pursuit of some indefinable and perhaps maddeningly unreachable understanding of the world beyond the mundane — a ‘certain atmosphere of breathless and unexplainable dread” or “malign and particular suspension or defeat of…fixed laws of Nature”. Sitatet er fra H.P. Lovecraft, som gjerne regnes som sjangerens far. Didrik Søderlind har skrevet en lang profil om Lovecraft, som selv om dens overordnede tema og avsluttende deler ikke nødvendigvis er relevante i denne sammenheng, gir et godt innblikk i forfatteren og hans tankeverden. Lovecraft er i noen grad utgitt på norsk, men bøkene er bortimot umulige å få tak i. Her bør norske forlag kjenne sin besøkstid og vurdere en nyutgivelse av de sentrale fortellingene i forfatterskapet, hvilket Søderlin også påpeker og gir gode argumenter for.
Fra en spekulativ synsvinkel kan man antagelig vurdere "the weird"s fortsatte popularitet og aktualitet som en del av det underliggende ubehaget i det moderne samfunn. Modernitetens stadig fremskritt ledsages alltid av en skygge, som i Annihilation tematiseres gjennom en naturkatastrofe, som kanskje kan leses som, men ikke reduseres til, en metafor for klimakrisen. Hva "the weird" egentlig er, vil forandre seg i tråd med hva ulike tider frykter. Et godt litterært eller filmatisk uttrykk for "the weird" må fremvise trekk som knytter tett opptil tids uttalte eller uttalte, bevisste eller ubevisste, redsler.
George Steiner er død
Jeg har ikke selv vært en spesielt ivrig leser av George Steiner, men han har vært en av de lærde jeg har hatt i sidesynet, en av dem jeg kunne konsultert med spørsmål om gammel europeisk ånd. Med ham delte jeg blant annet en interesse for Ernst Jünger og for deler av det tyvende århundres litteratur. Det er derfor med en viss tristhet jeg registrerer at han nå er borte. Dermed er enda en av dem som var knyttet til hovedstrømmene i europeisk idehistorie borte - og hvem blir vel igjen og fornyer denne hovedstrømmen? I Norge er det i alle fall skrint. Det er til å leve med; mine interesser de seneste årene har jo først og fremst dreid seg om science fiction og nyere idehistorie og litteratur, men det er trist at de levende forbindelsene til litteraturen om de store ideologiene, om eksistensen, og om alt annet som man var opptatt av i forrige århundre, gradvis forsvinner. Igjen står en mengde smartinger, men er de dype? Steiner var dyp, på sitt beste.
Denne anmeldelsen av hans memoarer, der han kalles for "an old-fashioned intellect", er verdt å lese. Jeg var ikke klar over at Wood gjennomførte et kraftig angrep på Steiner på 1990-tallet, eller at Steiner ble lest vel så mye på kontinentet som i den anglosaksiske verden (hvilket gir mening, med tanke på hans interesser), eller at Leo Strauss bevisst unnlot å diskutere Heidegger i forelesningene sine - hvilket gjør at Steiner løper til biblioteket for å lese Væren og tid.
Steiner var forøvrig den som bekreftet for meg at det er fornuftig å samle på bøker av noen favorittforfattere. Jeg må innrømme at jeg ikke husker begrunnelsen, men jeg har fulgt hans råd. Det gir en tilfredstillelse, muligens også en glede, å kikke på bokhyllen og vite at noen få, noen virkelig gode forfatterskap kjenner jeg nesten ut og inn.
Denne anmeldelsen av hans memoarer, der han kalles for "an old-fashioned intellect", er verdt å lese. Jeg var ikke klar over at Wood gjennomførte et kraftig angrep på Steiner på 1990-tallet, eller at Steiner ble lest vel så mye på kontinentet som i den anglosaksiske verden (hvilket gir mening, med tanke på hans interesser), eller at Leo Strauss bevisst unnlot å diskutere Heidegger i forelesningene sine - hvilket gjør at Steiner løper til biblioteket for å lese Væren og tid.
Steiner var forøvrig den som bekreftet for meg at det er fornuftig å samle på bøker av noen favorittforfattere. Jeg må innrømme at jeg ikke husker begrunnelsen, men jeg har fulgt hans råd. Det gir en tilfredstillelse, muligens også en glede, å kikke på bokhyllen og vite at noen få, noen virkelig gode forfatterskap kjenner jeg nesten ut og inn.
søndag 19. januar 2020
Bokomtale: Cixin Liu - Trelegemeproblemet (Kagge forlag, 2019)
Trelegemeproblemet handler om forskeren Wang Miao, som blir del av en etterforskning som søker å finne ut hvorfor en rekke prominente vitenskapsfolk har tatt livet av seg den siste tiden. Som del av etterforskningen må han spille et VR-spill kalt "Tre-legeme", som handler om en planet der det finnes tre soler. Fordi solenes posisjon er umulig å forutse, går sivilisasjonen som bor på denne planeten under med ujevne mellomrom grunnet ekstrem kulde eller varme, som oftest før den får utviklet seg særlig langt. Innbyggerne har imidlertid funnet en måte å dehydrere seg selv på, som gjør at de går inn i en slags dvale for deretter å våkne opp når planeten er blitt beboelige igjen. Det viser seg at de avdøde forskerne er knyttet til en undergrunnsbevegelse som har hatt kontakt med en slik sivilisasjon. De har til og med bedt denne sivilisasjonen om å utslette jorden, som allikevel kun er et sted fullt av idiotiske mennesker som plager hverandre, seg selv og jordklodens dyr og natur. Noe av bakgrunnen for medlemmenes hat mot menneskene er også deres skrekkelige opplevelser fra kulturrevolusjonen, opplevelser som skildres i detalj i boken. Jeg ser at Liu ikke utgir seg for å være noen systemkritiker, men det er en del i boken som helt åpenbart må forstås som kritikk av hvordan ting har foregått i Kina etter Maos tid.
Boka har vunnet Hugo-prisen, noe som pleier å være et kvalitetsstempel. Den er også særdeles god, tankemessig spenstig med sine lange utlegninger av fysikk og matematikk, historisk interessant med sine fortellinger om kulturrevolusjonen og oppbyggingen av det moderne Kina, til dels gripende i sin omtale av enkeltskjebner, og en sjelden gang morsom i sine skildringer av enkeltkarakterer - særlig politidetektiven Shi, som jeg håper spiller en større rolle i senere bøker.
Det kan kanskje innvendes at karakterene aldri blir spesielt dype eller engasjerende, og at humoren nok med fordel kunne fått en større plass. Språket er ganske flatt, i likhet med stemningsleiet i boken. Men, dette er relativt vanlige innvendinger mot scifi generelt, og særlig mot den type scifi som ønsker å fremstå som seriøs. Forfatterne søker vel gjerne å få hjernen, heller enn følelsene, til å danse, og denne boken lykkes utmerket med det. Det spekuleres spektakulært i boken, og jeg har grepet meg selv i å tenke over tanker den inneholder flere måneder etter at jeg fullførte lesningen.
Jeg håper at denne boken får så mange lesere at vi også får bok nummer to og tre i denne serien på norsk. Dette er noe av det ypperste som skrives innen sjangeren om dagen, og det gir også et innblikk i tankeformer og ideer i et av verdens største, rikeste og mest innflytelsesrike land. All ære til Kagge forlag som, med støtte fra den kinesiske stat (og sikkert den norske), har fått boken oversatt.
tirsdag 31. desember 2019
Nyttårsaften 2019
Jeg har vært overordentlig sløv med å publisere i år. Det har rett og slett vært for mye annet som har tatt tid.
Det er imidlertid på tide med en liten oppsummering.
Mitt best besøkte innlegg er omtalen av Susanne Christensens Leonoras reise. Den siden har godt over 100 visninger. Det er jo ikke særlig mye i det store og hele, men det er første gang jeg har tresifrede treff på et innlegg. Det er jo litt artig.
Ellers har jeg som vanlig lest en hel del bøker, men dessverre ikke skrevet så mye om dem. Derfor en kort oppsummerende omtale av noen av de beste bøkene jeg har lest i år.
Michio Kaku - The Future of Humanity (2018): En glimrende innføring i teknologi som kanskje en dag vil kunne gjøre det mulig for menneskene å kolonisere Mars og for den saks skyld også andre planeter, måner og stjerner i verdensrommet. Svært lettlest til å være så teoretisk tung - Kaku er en glimrende formidler. Jeg leser for tiden hans The Future of the Mind, som er noe tyngre å lese, men som likefullt preges av den samme entusiasme og forskerglede som The Future of Humanity.
Om det faktisk er en god ide for menneskene å kolonisere andre planeter, er et hovedspørsmål i Ursula K. Le Guins Skog vil si samfunn, forutseende utgitt i Lanterne-serien med etterord av Jon Bing. Det er først i de senere årene jeg virkelig har forstått hvor forut for sin tid Bing og Bringsværd egentlig var. Enhver som er interessert i scifi-klassikere bør vurdere å finne verkene de introduserte, oversatte eller skrev selv på 70- og 80-tallet. Jeg har ikke lest Le Guin tidligere, men Skog vil si samfunn, som er hva man kan kalle en kortroman, er en utmerket, meget stramt komponert fortelling om kolonisering og økologi, med noen gresselige menneskeskildringer og en fiffig bruk av datidens drømmeforskning. Det finnes med andre ord gode grunner til å lokalisere noen av de andre oversettelsene av Le Guins verker.
Apropos drømmer, er det alltid godt å lese litt surrealisme. Også her kreves det presisjon og stramhet i komposisjonen for at det ikke skal bli plaprete, utroverdig, eller bare kjedelig. Ekte surrealisme griper deg og holder deg fanget - i surrealismen. Mener jeg. Jeg likte veldig godt Julien Gracqs kortprosasamling Ofantlig frihet, og har nå rukket over det meste av Gracq på skandinavisk - med unntak av novellen Veien som finnes i Gordon Hølmebakk-redigerte Cargo - noveller fra siste halvsekel. Apropos surrealisme anbefaler jeg nok en gang Susanne Christensens bok om Leonora Carrington, som er omtalt i forrige innlegg.
Det er stusselige tider for rettsstatene verden over. Timothy Snyders Veien til ufrihet og Om tyranni slukte jeg i løpet av noen dager. Det er i mine øyne de beste bøkene som er skrevet om situasjonen i dag. Jeg ville supplert dem med Peter Pomerantsevs bok om propaganda i Russland, Nothing Is True and Everything Is Possible. De metodene han beskriver der er nå i bruk over hele verden, ikke bare av russere (i så måte kan det hende hans nyeste er verdt å lese, men den har jeg foreløpig ikke rukket over). Det bables mye om hvordan vår tid ligner mellomkrigstiden, et spørsmål som er for stort for meg å besvare. Men Jason Lutes tegneserieroman Berlin er uansett det beste jeg har lest om mellomkrigstiden det siste året. Jeg gråt, flere ganger.
Og selv om min interesse for høyreradikalisme stadig blir mindre, leste jeg også Neoreaction - A Basilisk av Elizabeth Sandifer med stor interesse. Den er rett og slett veldig morsom, selv om omtalen av de meget perifere tenkerne på det ytterste høyre av den amerikanske bloggosfæren antagelig kun vil ha interesse for ytterst få. Jeg liker omtalen av Mencius Moldbug, som ifølge Sandifer mener at amerikanske delstater burde drives på samme måte som vellykkede bedrifter. Steve Jobs ville eksempelvis vært en utmerket CEO for California.
Dansken Rasmus Hage Dallands reportasjebok om de identitære, Identitær, gir et utmerket nærbilde av denne bevegelsen og den eksistensielle intensitet som preger noen av hovedmennene, som Martin Sellner. Den utgis i disse dager på norsk, her er en lenke til Erle Marie Sørheims omtale i Aftenposten, som dessverre er bak betalingsmur. Vegas Tunolds bok om noen lignende, men nok langt mer ekstreme amerikanere, Everything You Love Will Burn, grep meg aldri på samme måten - kanskje av den enkle grunn av at det amerikanske samfunnets ufattelig mange skyggesider rett og slett kjeder meg litt. Allikevel er jeg imponert over Tunold, som har lagt ned ufattelig mange timer sammen med åpenbart ubehagelig mennesker for å få laget denne boka.
Jeg er ellers særdeles glad for at Vagant finnes. Det er vel det eneste tidsskriftet i dag som bringer europeiske idestrømninger til vårt lille land? Jeg håper så mange som mulig støtter tidsskriftet ved å abonnere, og håper at de får opp utgivelsesfrekvensen noe til neste år.
I jula har jeg også hygget meg med Axel Jensens pamfletter om Rushdie-saken. Den mannen kunne skrive, selv om han visstnok ikke var voldsomt sympatisk i levende live. Bøkene er intense og rasende.
Mine videre leseplaner? Proust. Kanskje noen av fascismebøkene som kom i forbindelse med valget i 2016; Albright, Jason Stanley. Time will show.
Ja, jeg så også et par filmer jeg likte: Annihilation og Birds of Passage.
Dansken Rasmus Hage Dallands reportasjebok om de identitære, Identitær, gir et utmerket nærbilde av denne bevegelsen og den eksistensielle intensitet som preger noen av hovedmennene, som Martin Sellner. Den utgis i disse dager på norsk, her er en lenke til Erle Marie Sørheims omtale i Aftenposten, som dessverre er bak betalingsmur. Vegas Tunolds bok om noen lignende, men nok langt mer ekstreme amerikanere, Everything You Love Will Burn, grep meg aldri på samme måten - kanskje av den enkle grunn av at det amerikanske samfunnets ufattelig mange skyggesider rett og slett kjeder meg litt. Allikevel er jeg imponert over Tunold, som har lagt ned ufattelig mange timer sammen med åpenbart ubehagelig mennesker for å få laget denne boka.
Jeg er ellers særdeles glad for at Vagant finnes. Det er vel det eneste tidsskriftet i dag som bringer europeiske idestrømninger til vårt lille land? Jeg håper så mange som mulig støtter tidsskriftet ved å abonnere, og håper at de får opp utgivelsesfrekvensen noe til neste år.
I jula har jeg også hygget meg med Axel Jensens pamfletter om Rushdie-saken. Den mannen kunne skrive, selv om han visstnok ikke var voldsomt sympatisk i levende live. Bøkene er intense og rasende.
Mine videre leseplaner? Proust. Kanskje noen av fascismebøkene som kom i forbindelse med valget i 2016; Albright, Jason Stanley. Time will show.
Ja, jeg så også et par filmer jeg likte: Annihilation og Birds of Passage.
mandag 26. august 2019
Bokomtale: Susanne Christensen - Leonoras reise (Oktober forlag, 2019)
Susanne Christensens bok om Leonora Carrington er et utmerket eksempel på den slags bøker det burde skrives flere av på norsk. Den er hypermoderne, sær og lærd. Den opererer på svært mange nivåer og i svært mange sjangre på relativt få sider. Den dekker en hel rekke tematikker på en dypsindig og kortfattet måte. Ja, her er det bare å lese og lære for alle vordende norske litterater. Den er heller ikke pratsom eller grenseløs, men stringent, to the point.
For å forklare:
Boken er hypermoderne ved at den til dels tar utgangspunkt i Mark Fishers teorier om kapitalistisk realisme. Her synes jeg det er mer å si, og jeg kunne gjerne sett at delen om lidende kulturarbeidere ble satt enda mer i sammenheng med Fishers teorier. Boken er også hypermoderne fordi den griper fatt i Carringtons kunstnerskap, som har opplevd en renessanse nylig, i likhet med andre kvinnelige surrealister (som Hilma af Klint).
Boken er sær fordi den trekker inn en rekke magiske forestillinger og tanker. Christensen er her ikke åpen om teorigrunnlaget - om det finnes - og det kan synes noe uklart hva hun selv tenker om forholdet mellom magisk tenkning og individuell frihet. Her er hun ingen ideolog, og det er nok like greit. Det er imidlertid klart fra teksten at Carringtons kontakt med egen underbevissthet gir henne et mytisk-magisk, privat univers som gir henne styrke til å stå imot sedvaner og konformisme i det samfunnet og den tiden hun vokser opp i, Storbritannia i mellomkrigstiden.
Boken er lærd. Ikke mange kan skrive om surrealisme, Fisher, mexikansk folketro og feminisme på en så uanstrengt måte som Christensen. Det er både imponerende og meget tilfredsstillende å lese en bok som beveger seg så uanstrengt mellom ulike intellektuelle felt.
Boken opererer på mange nivåer, og ikke minst på mange geografiske områder. Fra Christensens tid som kulturarbeider i Berlin, til besøk hos mennesker som kjente Carrington i Mexico og New York. En liten omtale av surrealistparken Las Pozas, skapt av en eksentrisk engelskmann i Mexicos jungel, er med. Boken er til dels memoar, til dels biografi, til dels analyse; til og med et intervju er inkludert, og glir sømløst inn i resten av teksten. Noe må sies om intervjuet med feministen Gloria Orenstein; at det gjengis uten kommentar, skyldes antagelig at en del av påstandene til Orenstein er vanskelige å kommentere eller forholde seg til; de beskriver konkrete hendelser som ikke passer inn i vanlig kausaltenkning, og hevder at Carrington ikke bare forstod seg selv som, men faktisk var, et menneske med overnaturlige evner.
Og her er vi ved noe av kjernetematikken i boken, for hva handler den om? Vel, den handler om mange ting, men den handler også - slik jeg leser den - om følgende: Hvor henter man styrke fra?
Christensen beskriver hvordan kulturarbeidere som henne til dels knekkes av den emosjonelle og kognitive overbelastningen det er å omgi seg med tanker dag og natt. Hun beretter om kolleger, venner og venninner som begår selvmord. Kan Carrington forstås som en veiviser, har hun noe å fortelle dem som arbeider med ideer, med hodet? Kan hennes liv, kunst, inspirere til frihet, til selvstendighet? Spørsmålene uttales aldri, men ligger (kanskje - dette er min tolkning) der som noe av grunnen til at boka skrives.
Christensen gir heller ingen klare svar på disse spørsmålene, men det er åpenbart at Carringtons liv inneholder inspirerende tanker og handlinger; hennes avstandtagen fra sin konforme britiske overklassebakgrunn, hennes flytting til Mexico, hennes sterke, private mytiske univers, hennes egensindige kunst, hennes overnaturlige evner. Også shapeshifting og moderne, moderne "empowering" hekseri nevnes. Samtidig er dette ikke en irrasjonell bok, det er ikke noe new age-aktig pludder her, ikke noen luftige visjoner. Til det har Christensen for god kontroll. Boken sklir aldri ut i eksesser.
Og derfor likte jeg denne boken veldig godt. Den er ingen pamflett, men et litterært verk, som er egensindig, originalt og stramt komponert. Anbefales!
(Du kan lese Susanne Christensens blog her: https://tigerclaws.blogspot.com).
For å forklare:
Boken er hypermoderne ved at den til dels tar utgangspunkt i Mark Fishers teorier om kapitalistisk realisme. Her synes jeg det er mer å si, og jeg kunne gjerne sett at delen om lidende kulturarbeidere ble satt enda mer i sammenheng med Fishers teorier. Boken er også hypermoderne fordi den griper fatt i Carringtons kunstnerskap, som har opplevd en renessanse nylig, i likhet med andre kvinnelige surrealister (som Hilma af Klint).
Boken er sær fordi den trekker inn en rekke magiske forestillinger og tanker. Christensen er her ikke åpen om teorigrunnlaget - om det finnes - og det kan synes noe uklart hva hun selv tenker om forholdet mellom magisk tenkning og individuell frihet. Her er hun ingen ideolog, og det er nok like greit. Det er imidlertid klart fra teksten at Carringtons kontakt med egen underbevissthet gir henne et mytisk-magisk, privat univers som gir henne styrke til å stå imot sedvaner og konformisme i det samfunnet og den tiden hun vokser opp i, Storbritannia i mellomkrigstiden.
Boken er lærd. Ikke mange kan skrive om surrealisme, Fisher, mexikansk folketro og feminisme på en så uanstrengt måte som Christensen. Det er både imponerende og meget tilfredsstillende å lese en bok som beveger seg så uanstrengt mellom ulike intellektuelle felt.
Boken opererer på mange nivåer, og ikke minst på mange geografiske områder. Fra Christensens tid som kulturarbeider i Berlin, til besøk hos mennesker som kjente Carrington i Mexico og New York. En liten omtale av surrealistparken Las Pozas, skapt av en eksentrisk engelskmann i Mexicos jungel, er med. Boken er til dels memoar, til dels biografi, til dels analyse; til og med et intervju er inkludert, og glir sømløst inn i resten av teksten. Noe må sies om intervjuet med feministen Gloria Orenstein; at det gjengis uten kommentar, skyldes antagelig at en del av påstandene til Orenstein er vanskelige å kommentere eller forholde seg til; de beskriver konkrete hendelser som ikke passer inn i vanlig kausaltenkning, og hevder at Carrington ikke bare forstod seg selv som, men faktisk var, et menneske med overnaturlige evner.
Og her er vi ved noe av kjernetematikken i boken, for hva handler den om? Vel, den handler om mange ting, men den handler også - slik jeg leser den - om følgende: Hvor henter man styrke fra?
Christensen beskriver hvordan kulturarbeidere som henne til dels knekkes av den emosjonelle og kognitive overbelastningen det er å omgi seg med tanker dag og natt. Hun beretter om kolleger, venner og venninner som begår selvmord. Kan Carrington forstås som en veiviser, har hun noe å fortelle dem som arbeider med ideer, med hodet? Kan hennes liv, kunst, inspirere til frihet, til selvstendighet? Spørsmålene uttales aldri, men ligger (kanskje - dette er min tolkning) der som noe av grunnen til at boka skrives.
Christensen gir heller ingen klare svar på disse spørsmålene, men det er åpenbart at Carringtons liv inneholder inspirerende tanker og handlinger; hennes avstandtagen fra sin konforme britiske overklassebakgrunn, hennes flytting til Mexico, hennes sterke, private mytiske univers, hennes egensindige kunst, hennes overnaturlige evner. Også shapeshifting og moderne, moderne "empowering" hekseri nevnes. Samtidig er dette ikke en irrasjonell bok, det er ikke noe new age-aktig pludder her, ikke noen luftige visjoner. Til det har Christensen for god kontroll. Boken sklir aldri ut i eksesser.
Og derfor likte jeg denne boken veldig godt. Den er ingen pamflett, men et litterært verk, som er egensindig, originalt og stramt komponert. Anbefales!
(Du kan lese Susanne Christensens blog her: https://tigerclaws.blogspot.com).
torsdag 2. mai 2019
Armen Avanessian på Tysk-norsk litteraturfestival
Tysk-norsk litteraturfestival ble en anelse amputert for min del, da jeg ikke hadde mulighet til å følge foredragene på søndag. Jeg hadde særlig sett frem til å høre Simon Strauss. Jeg fikk imidlertid med meg en del andre arrangementer på festivalen. Alt var relevant, men ikke alt opplevdes like friskt - slik er det vel gjerne.
Det som imidlertid vekket noen tanker, var foredrag&film med den østerrikske filosofen Armen Avanessian (armensk bakgrunn, derav navnet). Hyperstition (som du kan se for 41kr her) ble vist kl. 10 om morgenen. Det var ikke spesielt fullt i lokalet, men overraskende mange med tanke på tidspunkt og tema.
Selv likte jeg Hyperstitions første del. Den handler om hvordan filosofiske teorier og begreper fødes, og du kan merke at synapsene er godt i sving hos de som blir intervjuet. Filmen følger en rekke avantgarde-filosofer som prøver å tenke seg gjennom verden og tiden i det tjueførste århundre. Hvordan fungerer virkeligheten, overordnet sett? Hvordan er vår oppfattelse av tid endret av den teknologiske utviklingen? Filmen samlet både unge og nye stemmer som tenkte om slikt, stort sett under påvirkning av litteratur og fransk teori.
For hva er tiden? Hva betyr det at vi lever i en tid der mange av våre valg bestemmes av algoritmer? Der teknologien er så innfiltret i alt vi gjør at det ikke alltid er lett å se forskjellen på våre og datamaskinenes valg. Og mange flere pompøse, men interessante spørsmål, som fikk svar som jeg ikke kan yte rettferdighet her.
Samtalen mellom Armen Avanessian og oversetter Lars Holm-Hansen dreide seg om disse, men hadde en noe begrenset tidsramme. Det går rykter om at en av Avanessians bøker skal oversettes til norsk. Jeg fikk en liten prat med Avanessian etterpå. Han fortalte at han særlig inviteres til kunstskoler (i moderne og tradisjonell forstand). Kunstnere var mer sultne enn filosofiske fakulteter på nye ideer, mente han. Derrida, Baudrillard, osv. ble aldri ansatt i filosofiprofessorater, men deres ideer kom i omløp i kunstverden. Vi drøftet litteratur. Han var kjente ikke godt til, men var i utgangspunktet lite begeistret for den nyromantiske bølge i Tyskland (ultraromantikken, Strauss, osv.) som han nok, ikke uten grunn, mistenker for å ha del i samme tidsånd som reaksjonær høyrepolitikk. (Avanessian og de andre tenkerne i Hyperstition er venstreorienterte - her er liten interesse for tradisjonell metafysikk eller anglosaksisk pragmatisme). J.G. Ballard omtales i Hyperstition som den fremste skildrer av den nye tid, og Avanessian var enig i dette (mer om Ballard på norsk her). Som hypermoderne filosofer flest var han interessert i science fiction, og anbefalte Daemon av Daniel Suarez og Obama-favoritten Liu Cixin til dem som var interessert i nåtid og nær fremtid.
Jeg leser for tiden en intervjubok med Ballard, Extreme Metaphors, og må si at det er omtrent like trivelig som Borges-intervjuene, som jo var særdeles trivelige. Mens mange av de store forfatterne orienterer seg mot fortiden og ulike litterære tradisjoner, er noe av det fascinerende med Ballard at hans tema er samtiden og den nære fremtiden.
Ballard forsøker å beskrive det som er "menneskets indre" mellom alle bildene, all fiksjonen, som kommer som del av medias enorme vekst etter andre verdenskrig. Han mener imidlertid ikke (som f. eks. Kærup Bjørneboe) at dette indre er noe annet enn alle bildene, men at disse bildene også blir en del av det indre. For eksempel er bilder av Marilyn Monroe, eller John F. Kennedy del av menneskenes indre landskap på 1960-tallet. Dette er ikke noe negativt, det er bare annerledes. De indre landskap er ikke fylt av vær, vind, ås eller eng, men av bilder fra media.
Ballard omtaler seg som en optimistisk forfatter. Han oppleves heller ikke reaksjonær. Sekstitallet betyr i hans øyne at friheten øker for de fleste, det blir flere livsmuligheter, flere valg. At de fleste velger å bruke denne friheten til å sitte hjemme og se på TV, ser han på som helt naturlig. Men i motsetning til mange, regner han det ikke som foraktelig. Hans spådommer om fremtiden er gjennomgående interessante. Han sier blant annet at sex i fremtiden vil foregå med hjernen, ikke med kroppen, hvilket i hans øyne er mer spennende. Jeg stiller meg noe kritisk til det siste, men spådommen virker for øvrig å være presis.
Alt i alt vil jeg si at jeg fikk mye ut av litteraturfestivalen. Skulle jeg ønske noe for fremtiden, ville det være mer filosofi, mer kunst, flere friske tanker.
Det som imidlertid vekket noen tanker, var foredrag&film med den østerrikske filosofen Armen Avanessian (armensk bakgrunn, derav navnet). Hyperstition (som du kan se for 41kr her) ble vist kl. 10 om morgenen. Det var ikke spesielt fullt i lokalet, men overraskende mange med tanke på tidspunkt og tema.
Selv likte jeg Hyperstitions første del. Den handler om hvordan filosofiske teorier og begreper fødes, og du kan merke at synapsene er godt i sving hos de som blir intervjuet. Filmen følger en rekke avantgarde-filosofer som prøver å tenke seg gjennom verden og tiden i det tjueførste århundre. Hvordan fungerer virkeligheten, overordnet sett? Hvordan er vår oppfattelse av tid endret av den teknologiske utviklingen? Filmen samlet både unge og nye stemmer som tenkte om slikt, stort sett under påvirkning av litteratur og fransk teori.
For hva er tiden? Hva betyr det at vi lever i en tid der mange av våre valg bestemmes av algoritmer? Der teknologien er så innfiltret i alt vi gjør at det ikke alltid er lett å se forskjellen på våre og datamaskinenes valg. Og mange flere pompøse, men interessante spørsmål, som fikk svar som jeg ikke kan yte rettferdighet her.
Samtalen mellom Armen Avanessian og oversetter Lars Holm-Hansen dreide seg om disse, men hadde en noe begrenset tidsramme. Det går rykter om at en av Avanessians bøker skal oversettes til norsk. Jeg fikk en liten prat med Avanessian etterpå. Han fortalte at han særlig inviteres til kunstskoler (i moderne og tradisjonell forstand). Kunstnere var mer sultne enn filosofiske fakulteter på nye ideer, mente han. Derrida, Baudrillard, osv. ble aldri ansatt i filosofiprofessorater, men deres ideer kom i omløp i kunstverden. Vi drøftet litteratur. Han var kjente ikke godt til, men var i utgangspunktet lite begeistret for den nyromantiske bølge i Tyskland (ultraromantikken, Strauss, osv.) som han nok, ikke uten grunn, mistenker for å ha del i samme tidsånd som reaksjonær høyrepolitikk. (Avanessian og de andre tenkerne i Hyperstition er venstreorienterte - her er liten interesse for tradisjonell metafysikk eller anglosaksisk pragmatisme). J.G. Ballard omtales i Hyperstition som den fremste skildrer av den nye tid, og Avanessian var enig i dette (mer om Ballard på norsk her). Som hypermoderne filosofer flest var han interessert i science fiction, og anbefalte Daemon av Daniel Suarez og Obama-favoritten Liu Cixin til dem som var interessert i nåtid og nær fremtid.
Jeg leser for tiden en intervjubok med Ballard, Extreme Metaphors, og må si at det er omtrent like trivelig som Borges-intervjuene, som jo var særdeles trivelige. Mens mange av de store forfatterne orienterer seg mot fortiden og ulike litterære tradisjoner, er noe av det fascinerende med Ballard at hans tema er samtiden og den nære fremtiden.
Ballard forsøker å beskrive det som er "menneskets indre" mellom alle bildene, all fiksjonen, som kommer som del av medias enorme vekst etter andre verdenskrig. Han mener imidlertid ikke (som f. eks. Kærup Bjørneboe) at dette indre er noe annet enn alle bildene, men at disse bildene også blir en del av det indre. For eksempel er bilder av Marilyn Monroe, eller John F. Kennedy del av menneskenes indre landskap på 1960-tallet. Dette er ikke noe negativt, det er bare annerledes. De indre landskap er ikke fylt av vær, vind, ås eller eng, men av bilder fra media.
Ballard omtaler seg som en optimistisk forfatter. Han oppleves heller ikke reaksjonær. Sekstitallet betyr i hans øyne at friheten øker for de fleste, det blir flere livsmuligheter, flere valg. At de fleste velger å bruke denne friheten til å sitte hjemme og se på TV, ser han på som helt naturlig. Men i motsetning til mange, regner han det ikke som foraktelig. Hans spådommer om fremtiden er gjennomgående interessante. Han sier blant annet at sex i fremtiden vil foregå med hjernen, ikke med kroppen, hvilket i hans øyne er mer spennende. Jeg stiller meg noe kritisk til det siste, men spådommen virker for øvrig å være presis.
Alt i alt vil jeg si at jeg fikk mye ut av litteraturfestivalen. Skulle jeg ønske noe for fremtiden, ville det være mer filosofi, mer kunst, flere friske tanker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)