Reaksjonær profil: Götz Kubitschek

Her er et engelskspråklige profiler av Götz Kubitschek, ideolog for det nye høyre og forlegger i Verlag Antaios, som blant annet står bak bestselgeren "Finis Germania" av Peter Sieferle.


I New York Times finner man James Angelos blanding av reportasje og intervju: "The Prophet of Germany's New Right". Teksten gir et godt bilde av hvordan det nye høyres ideologi gjenspeiles i Kubitscheks liv. Økologi og økonomiske venstrestandpunkter integreres i et overordnet forsvar for Aftenlandet, kontra islam. Kubitschek skildres i sin herregård i det gamle Øst-Europa (som så langt ikke er "oversvømt" av innvandrere), der han driver et enklere økologisk gårdsbruk, har syv barn og et suksessrikt forlag sammen med sin kone. Her drikkes det øl i lystig-dystert lag og synges fedrelandssanger. Her lever man tett på det elementære og behandler dyrene sine pent.


Noen idéhistoriske sammenhenger påpekes. Kubitschek finner Carl Schmitts tanker om unntakstilstanden relevant; det er nå unntakstilstand. Vold oppmuntres ikke, men det åpnes for tiltak "utenfor retten" for å stagge masseinnvandringen.


Ernst Jungers tidligere sekretær Armin Mohler dukker opp som referanse. Mohler fikk aldri lokket Jünger ut i åpen politisk strid og ble i stedet selv en av fødselshjelperne for det nye europeiske høyre. Ikke bare i Tyskland; Alain de Benoist var en av hans nære venner.


Det er et ekko av Jünger også i forlagets navn. Antaios var navnet på tidsskriftet Jünger drev sammen med Mircea Eliade, en annen overvintret høyreradikal intellektuell. Navnet stammer fra gresk mytologi.


Artikkelen "A New, New Right Rises in Germany" i The Atlantic handler i stor grad om det samme.

Sylo Taraku om utviklingen i Polen

Sylo Taraku skriver skarpt om utviklingen i Polen på AgendaMagasin.

Parismanifestet - konservative intellektuelle om "det sanne Europa"

En gruppe konservative akademikere og intellektuelle har utarbeidet en fellesuttalelse om "A Europe We (altså "they") Can Believe In", kalt Parismanifestet. Målet er, i følge nettsiden for manifestet, å bekrefte på en positiv måte en europeisk fellesidentitet, fremfor å gi et bidrag til mange konservatives favorittsjanger, "vestens undergang"-litteraturen.


Den mest kjente bidragsyteren er den britiske filosofen Roger Scruton. Med tanke på hans fortidige engasjement for den delen av Europa som lå under for kommunismen, i sær Tsjekkoslovakia, kan man spekulere i om Scruton tenker manifestet i forlengelse av andre berømte dissidentmanifest, som Charta 77. 


Thomas Nydahl har en interessant gjennomgang av visse deler av manifestet, for eksempel den noe skjønnmalende formuleringen om at "we [aka the Europeans] have always recognized a kinship with one another, even when we have been at odds—or at war".

Neste populismebølge

David Brooks skriver i New York Times om Sam Francis, radikalt konservativ og kritisk tenker på den ytre høyrefløy i USA, med bånd bl.a. til Patrick Buchanan. Francis utarbeidet en kritikk av globaliseringen som har vist seg presis og nærmest profetisk. Han formulerte en reaksjon på utviklingen i det amerikanske samfunnet som blant annet har ledet til fenomenet Trump.


Det er noen blindsoner i Trump-prosjektet ideologisk forstått (jeg snakker ikke her om mannen, hvis fremste karaktertrekk er uforutsigbarhet og drivkraft virker å være et ønske om å fremstå som handlekraftig). Et av dem er Trumps manglende oppgjør med big business, slik den representeres ved teknologiske gigantselskaper som Google, Apple og Facebook. De fleste av lederne for disse fremstår som ekte barn av globaliseringen; flerkulturelle og liberalt orienterte. Et eksempel er Sergey Brins tale mot Trumps innvandringsstopp-ordre. Alliansen mellom den politiske eliten og det kulturliberale teknologiske etablissement (med unntak av Peter Thiel) er et åpenbart mål for kritikk fra både venstre og høyre.


Hele problematikken knyttet til big data er dessuten uløst. Fortsatt er det slik at Google, Facebook og Apple sitter på enorme mengder informasjon om konsumentene. Faktisk så mye informasjon at man kan stille seg spørsmålet om brukerne av selskapenes tjenester (jeg inkluderer her meg selv) rett og slett ønsker å la seg overvåke.


I alle fall er motstanden mot de store selskapene nok en av sakene som forener det radikale venstre og det radikale høyre. Om man vil lese den venstreorienterte kritikken av selskapene, kan man besøke den ypperlige nettsiden The Baffler eller lese det Eugene Mozorov skriver i Morgenbladet.


Hovedpunkter i kritikken er selskapenes nærmest totale monopol (tenk hvor mange bokhandler som nedlegges i USA hvert år som konsekvens av Amazons dominans) og nyføydale tendenser. Fra høyresiden vil en kritikk være det kulturelle hegemoniet som disse selskapene utøver. På begge sider vil det naturligvis også være sterk motstand mot den enorme datainnsankingen som de nye teknologiske gigantene bedriver.


Grunnleggende sett kan man også finne en kritikk mot teknifiseringen og digitaliseringen som sådan. Denne kritikken er i utgangspunktet konservativ, eller reaksjonær. Eksempler på kritikken finner man hos Luhmann og F.G. Jünger. Jeg anbefaler Carl-Göran Heidegrens bok om Jüngerbrødrene.


Om Brooks får rett, og kritikken av teknifisering, digitalisering, big business, big data og det kulturliberale etablissement som står bak disse selskapene resulterer i "the coming war on business", vil det være et spørsmål hvem som til slutt vil tjene på det: høyre- eller venstresiden.

Reaksjonære profiler: Pat Buchanan



Bilde fra Wikipedia

"The Ideas Made It, But I Didn't" sier nå 78-årige Pat Buchanan om Trumps valgseier i USA. Buchanan har levd et langt og ganske innflytelsesrikt liv på høyresiden i amerikansk politikk, og ser valget av Trump som i forlengelsen av den innsats han selv har lagt ned. Politico trykket i sommer denne grundige profilen.




Spesielt interesserte kan finne en svært lang presentasjon av Buchanans tanker og levned på danske Tidehvervs hjemmeside. Dette er meg bekjent den eneste lengre omtalen av Buchanan idéer i Skandinavia.

Britiske skribenter i strid og til te

Fra raritetskabinettet har jeg plukket ut dette artige blogginnlegget, der den liberale The Guardian-skribenten Nicholas Lezard omtaler et møte med den erkekonservative Mail on Sunday-skribenten Peter Hitchens. De to gentlemen hadde før møtet vært i en brutal strid på Twitter etter Lezards slakt av Hitchens' nyeste utgivelse, men oppfører seg - selvfølgelig, de er jo begge ekte engelskmenn - eksemplariske overfor hverandre.


Møtets største kontrovers er ikke bokanmeldelsen, men hvordan Orwell ville foretrukket å få servert melk til teen.


http://www.newstatesman.com/politics/uk/2017/08/peter-hitchens-twitter-seemed-barely-human-then-he-came-round-tea

Julian Barnes: "Tidens larm" (CappelenDamm)

Forside fra forlaget

Det var under mitt besøk i St. Petersburg at jeg kjøpte denne romanen, The Noise of Time, som den heter på originalspråket. Rose-Marie Christensen gjorde meg oppmerksom på at den knapt var omtalt i norske aviser eller på norske blogger. Hvilket er synd, for det er en velskrevet og interessant roman, dyster, men også oppløftende. At boken ikke omtales i større medier, er en underlig prioritering, all den tid Julian Barnes er en vesentlig britisk forfatter som har vunnet og blitt nominert til flere viktige priser.

Den norske forfatteren Thomas Lundbo skriver i en tekst på vinduet.no at norske redaksjoner ofte prioriterer middelmådige norske forfattere fremfor store utenlandske navn. Dette er naturligvis forståelig, men gjør også at en rekke viktige utgivelser ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

Viktig og viktig altså, alt kommer an på øynene som ser. Mine øyne er svake for denne typen bøker, som kombinerer kunstnerbiografi, samfunnshistorie og litt luftig filosofering over rundt 200 sider. Da får jeg både tenkt, lært og levd meg inn i et interessant liv, alt på en gang.
Til saken. Tittelen Tidens larm kommer av motsetningen mellom den tiden Sjostakovitsj levde i og kunsten hans skapte. Mens tiden var full av plager, var kunsten skjønn. Sjostakovitsj ryker uklar med Stalin etter fremføringen av operaen Macbeth, som for Stalin er et stykke degenerert kunst, for å låne et begrep fra en annen totalitær sammenheng. Idealet for Stalin, som på sitt kommunistiske vis vel også var en slags nasjonalist, er en "folkelig" kunst som tar utgangspunkt i "folkelige" tradisjoner. Sjostakovitsj mer modernistisk inspirerte komposisjoner anklages for å være elitære, perverterte.

Sjostakovitsj blir imidlertid ikke henrettet eller satt i en av Sovjetunionens mange fangeleire, men må slepe seg videre innenfor systemet. Han får fortsette som komponist, men er hele sitt liv livredd for å komponere verker som tråkker over styresmaktene usynlige grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert. Beskrivelsen av hvordan Sjostakovitsj lever sitt angstfylte liv er svært gripende, og peker utover komponistens enkeltskjebne. Det var antagelig mange som levde slik som han, med kofferten pakket i tilfelle de skulle bli hentet i sitt hjem av maktens håndlangere, for en større, mindre eller ikke-eksisterende overtredelse av uskrevne, stadig skiftende normer og regler.



Det blir en del drikking og noen kvinnehistorier. Om det nå skyldes angst for styresmaktene eller eksentriske trekk ved Sjostakovitsj' personlighet blir stående åpent. Stående åpent blir også spørsmålet om i hvor stor grad det kan hevdes at Sjostakovitsj går på akkord med seg selv. Å stille seg til doms over enkeltmenneskers handlinger i et totalitært samfunn er ingen enkel sak. Ambivalensen og mangelen på moralisering er en av styrkene ved Barnes' bok, som forøvrig er svært velskrevet.



Skal jeg innvende noe, må det være at det til tider kan gå vel fort i svingene i boka. Det kan kjennes litt oppramsende, trass i det elegante språket.



Det som står igjen av Sjostakovitsj' liv, og som Barnes noe overtydelig holder frem i bokens avsluttende avsnitt, er et budskap om musikkens (eller kunstens) seier over de politiske dødsmakter. Tidens larm tar slutt, men musikken står over tiden og har på sett og vis del i det evige. Ikke verdens mest originale tanke, men med tanke på Sjostakovitsj' skjebne har den absolutt noe for seg - hvilket Barnes får fram på fremragende vis i denne fine, lettleste og samtidig dypsindige boken.

Dersom man liker sjangeren "genier (eller i alle fall store kunstneres) liv fremstilt litterært" vil jeg anbefale Jean Echenoz bok om Ravel. Jeg har også blitt fortalt at Odd Klippenvågs komponisttrilogi er svært leseverdig.