Bokomtale: Susanne Christensen - Leonoras reise (Oktober forlag, 2019)

Susanne Christensens bok om Leonora Carrington er et utmerket eksempel på den slags bøker det burde skrives flere av på norsk. Den er hypermoderne, sær og lærd. Den opererer på svært mange nivåer og i svært mange sjangre på relativt få sider. Den dekker en hel rekke tematikker på en dypsindig og kortfattet måte. Ja, her er det bare å lese og lære for alle vordende norske litterater. Den er heller ikke pratsom eller grenseløs, men stringent, to the point.

For å forklare:
Boken er hypermoderne ved at den til dels tar utgangspunkt i Mark Fishers teorier om kapitalistisk realisme. Her synes jeg det er mer å si, og jeg kunne gjerne sett at delen om lidende kulturarbeidere ble satt enda mer i sammenheng med Fishers teorier. Boken er også hypermoderne fordi den griper fatt i Carringtons kunstnerskap, som har opplevd en renessanse nylig, i likhet med andre kvinnelige surrealister (som Hilma af Klint).
Boken er sær fordi den trekker inn en rekke magiske forestillinger og tanker. Christensen er her ikke åpen om teorigrunnlaget - om det finnes - og det kan synes noe uklart hva hun selv tenker om forholdet mellom magisk tenkning og individuell frihet. Her er hun ingen ideolog, og det er nok like greit. Det er imidlertid klart fra teksten at Carringtons kontakt med egen underbevissthet gir henne et mytisk-magisk, privat univers som gir henne styrke til å stå imot sedvaner og konformisme i det samfunnet og den tiden hun vokser opp i, Storbritannia i mellomkrigstiden.
Boken er lærd. Ikke mange kan skrive om surrealisme, Fisher, mexikansk folketro og feminisme på en så uanstrengt måte som Christensen. Det er både imponerende og meget tilfredsstillende å lese en bok som beveger seg så uanstrengt mellom ulike intellektuelle felt.
Boken opererer på mange nivåer, og ikke minst på mange geografiske områder. Fra Christensens tid som kulturarbeider i Berlin, til besøk hos mennesker som kjente Carrington i Mexico og New York. En liten omtale av surrealistparken Las Pozas, skapt av en eksentrisk engelskmann i Mexicos jungel, er med. Boken er til dels memoar, til dels biografi, til dels analyse; til og med et intervju er inkludert, og glir sømløst inn i resten av teksten. Noe må sies om intervjuet med feministen Gloria Orenstein; at det gjengis uten kommentar, skyldes antagelig at en del av påstandene til Orenstein er vanskelige å kommentere eller forholde seg til; de beskriver konkrete hendelser som ikke passer inn i vanlig kausaltenkning, og hevder at Carrington ikke bare forstod seg selv som, men faktisk var, et menneske med overnaturlige evner.

Og her er vi ved noe av kjernetematikken i boken, for hva handler den om? Vel, den handler om mange ting, men den handler også - slik jeg leser den - om følgende: Hvor henter man styrke fra?

Christensen beskriver hvordan kulturarbeidere som henne til dels knekkes av den emosjonelle og kognitive overbelastningen det er å omgi seg med tanker dag og natt. Hun beretter om kolleger, venner og venninner som begår selvmord. Kan Carrington forstås som en veiviser, har hun noe å fortelle dem som arbeider med ideer, med hodet? Kan hennes liv, kunst, inspirere til frihet, til selvstendighet? Spørsmålene uttales aldri, men ligger (kanskje - dette er min tolkning) der som noe av grunnen til at boka skrives.

Christensen gir heller ingen klare svar på disse spørsmålene, men det er åpenbart at Carringtons liv inneholder inspirerende tanker og handlinger; hennes avstandtagen fra sin konforme britiske overklassebakgrunn, hennes flytting til Mexico, hennes sterke, private mytiske univers, hennes egensindige kunst, hennes overnaturlige evner. Også shapeshifting og moderne, moderne "empowering" hekseri nevnes. Samtidig er dette ikke en irrasjonell bok, det er ikke noe new age-aktig pludder her, ikke noen luftige visjoner. Til det har Christensen for god kontroll. Boken sklir aldri ut i eksesser.

Og derfor likte jeg denne boken veldig godt. Den er ingen pamflett, men et litterært verk, som er egensindig, originalt og stramt komponert. Anbefales!

(Du kan lese Susanne Christensens blog her: https://tigerclaws.blogspot.com).