torsdag 2. mai 2019

Armen Avanessian på Tysk-norsk litteraturfestival

Tysk-norsk litteraturfestival ble en anelse amputert for min del, da jeg ikke hadde mulighet til å følge foredragene på søndag. Jeg hadde særlig sett frem til å høre Simon Strauss. Jeg fikk imidlertid med meg en del andre arrangementer på festivalen. Alt var relevant, men ikke alt opplevdes like friskt - slik er det vel gjerne.

Det som imidlertid vekket noen tanker, var foredrag&film med den østerrikske filosofen Armen Avanessian (armensk bakgrunn, derav navnet). Hyperstition (som du kan se for 41kr her) ble vist kl. 10 om morgenen. Det var ikke spesielt fullt i lokalet, men overraskende mange med tanke på tidspunkt og tema.

Selv likte jeg Hyperstitions første del. Den handler om hvordan filosofiske teorier og begreper fødes, og du kan merke at synapsene er godt i sving hos de som blir intervjuet. Filmen følger en rekke avantgarde-filosofer som prøver å tenke seg gjennom verden og tiden i det tjueførste århundre. Hvordan fungerer virkeligheten, overordnet sett? Hvordan er vår oppfattelse av tid endret av den teknologiske utviklingen? Filmen samlet både unge og nye stemmer som tenkte om slikt, stort sett under påvirkning av litteratur og fransk teori.

For hva er tiden? Hva betyr det at vi lever i en tid der mange av våre valg bestemmes av algoritmer? Der teknologien er så innfiltret i alt vi gjør at det ikke alltid er lett å se forskjellen på våre og datamaskinenes valg. Og mange flere pompøse, men interessante spørsmål, som fikk svar som jeg ikke kan yte rettferdighet her.

Samtalen mellom Armen Avanessian og oversetter Lars Holm-Hansen dreide seg om disse, men hadde en noe begrenset tidsramme. Det går rykter om at en av Avanessians bøker skal oversettes til norsk. Jeg fikk en liten prat med Avanessian etterpå. Han fortalte at han særlig inviteres til kunstskoler (i moderne og tradisjonell forstand). Kunstnere var mer sultne enn filosofiske fakulteter på nye ideer, mente han. Derrida, Baudrillard, osv. ble aldri ansatt i filosofiprofessorater, men deres ideer kom i omløp i kunstverden. Vi drøftet litteratur. Han var kjente ikke godt til, men var i utgangspunktet lite begeistret for den nyromantiske bølge i Tyskland (ultraromantikken, Strauss, osv.) som han nok, ikke uten grunn, mistenker for å ha del i samme tidsånd som reaksjonær høyrepolitikk. (Avanessian og de andre tenkerne i Hyperstition er venstreorienterte - her er liten interesse for tradisjonell metafysikk eller anglosaksisk pragmatisme). J.G. Ballard omtales i Hyperstition som den fremste skildrer av den nye tid, og Avanessian var enig i dette (mer om Ballard på norsk her). Som hypermoderne filosofer flest var han interessert i science fiction, og anbefalte Daemon av Daniel Suarez og Obama-favoritten Liu Cixin til dem som var interessert i nåtid og nær fremtid.

Jeg leser for tiden en intervjubok med Ballard, Extreme Metaphors, og må si at det er omtrent like trivelig som Borges-intervjuene, som jo var særdeles trivelige. Mens mange av de store forfatterne orienterer seg mot fortiden og ulike litterære tradisjoner, er noe av det fascinerende med Ballard at hans tema er samtiden og den nære fremtiden.

Ballard forsøker å beskrive det som er "menneskets indre" mellom alle bildene, all fiksjonen, som kommer som del av medias enorme vekst etter andre verdenskrig. Han mener imidlertid ikke (som f. eks. Kærup Bjørneboe) at dette indre er noe annet enn alle bildene, men at disse bildene også blir en del av det indre. For eksempel er bilder av Marilyn Monroe, eller John F. Kennedy del av menneskenes indre landskap på 1960-tallet. Dette er ikke noe negativt, det er bare annerledes. De indre landskap er ikke fylt av vær, vind, ås eller eng, men av bilder fra media.

Ballard omtaler seg som en optimistisk forfatter. Han oppleves heller ikke reaksjonær. Sekstitallet betyr i hans øyne at friheten øker for de fleste, det blir flere livsmuligheter, flere valg. At de fleste velger å bruke denne friheten til å sitte hjemme og se på TV, ser han på som helt naturlig. Men i motsetning til mange, regner han det ikke som foraktelig. Hans spådommer om fremtiden er gjennomgående interessante. Han sier blant annet at sex i fremtiden vil foregå med hjernen, ikke med kroppen, hvilket i hans øyne er mer spennende. Jeg stiller meg noe kritisk til det siste, men spådommen virker for øvrig å være presis.

Alt i alt vil jeg si at jeg fikk mye ut av litteraturfestivalen. Skulle jeg ønske noe for fremtiden, ville det være mer filosofi, mer kunst, flere friske tanker.

torsdag 18. april 2019

Ballard, Avanessian, det intellektuelle alt-right, med mer

Noen dager gir ørkesløs surfing interessante resultater. Som forberedelse til Tysk-norsk litteraturfestival brukte jeg litt tid på å lese meg opp på den filosofen Armen Avanessian, som skal snakke om "tiden i det tjueførste århundre". Avanessian regnes som en slags arvtager til Frankfurter-skolen og beskjeftiger seg med relativt tung kritisk teori. Kritisk teori er ikke mitt spesialfelt, men med tanke på hvor lite europeiske impulser som når norsk offentlighet er jo dette arrangementet særdeles beundringsverdig. Det er Lars Holm Hansen som skal intervjue, og med tanke på hans utmerkede lesning av Dugin og Heidegger i Vagant ganske nylig, kan dette bli en interessant samtale.

Da jeg er ferdig med Borges' og Ferraras samtalebøker, fant jeg ut at det var på tide å lese samtaler med noen andre. Det viste seg at det er utgitt en intervjusamling med J.G. Ballard, hvis forfatterskap på en selsom måte alltid har minnet meg om Borges', maltraktert med skrekk og idestrømninger fra det tjuende århundre; surrealisme, futurisme, konsumisme, med mer. Dette ledet meg videre til sjangeren teorifiksjon, som altså er en betegnelse på fiksjonslitteratur som på et vis gir utkast til teori, en form for litteratur som inneholder pretensjoner om å si noe mer overgripende, pretensjoner om å reflektere via narrativ. Simon Sellars Applied Ballardianism er en slik bok. Boken handler om en person som forsøker å leve etter Ballards filosofi. Dette fordi hovedpersonen har en teori om at Ballard er en filosofisk forfatter. Det hele er meget meta-meta-meta, hvilket karakteriserer teorifiksjonen.

I den forbindelse kom jeg over denne leselisten: "A Theory-Fiction Reading List", som også inneholder et verk av nevnte Avanessian. Her skulle det være nok å lese for den teoriinteresserte litterat. Av mer kjente verk på listen kan jeg nevne Maggie Nelsons Argonautene, som er utgitt på Pelikanen forlag. Det er en litterært eksperimenterende, forholdsvis teoritung bok, som allikevel er svært lesbar for en ikke-teoretisk orientert leser. Det samme kan man si om Chris Kraus' Jeg elsker Dick, som også står på listen.

Og så er selvfølgelig W. G. Sebald på listen, Saturns ringer. Og de fleste lister som inneholder Sebald er antagelig gode lister.

Mens disse verkene er litterære og antageligvis klassifiseres som romaner i bibliotekene, er det også en del verk på listen som vel må klassifiseres som faglitteratur. Elizabeth Sandifers Neo-Reaction: A Basilisk omhandler idéutviklingen på det intellektuelle alt-right; Mencius Moldbug, dark enlightenment, Peter Thiel, Eleizer Yudkowsky - her er mange navn og begreper som svirrer rundt  på det virkelig mørke nettet. Her en utmerket anmeldelse ved William Shaw. Jeg har elever som leser den slags ting, som chatter om det på Discord, som ligger våkne om nettene og ser YouTube-videoer med reaksjonær nettfilosofi...

Teorifiksjons-leselisten fikk meg til å tenke på et spor jeg aldri fikk fulgt opp, som var den tyske ultraromantikken. Begrepet ble utformet av en litterat som kaller seg Leonhard Hieronymi, og sikter til kunst som blander romantiske ideer med hypermodernitet. Et typisk eksempel på en ultraromantisk film (i følge nevnte litterat) er Blade Runner. Hieronymi har laget en omfattende oversikt over ultraromantiske bøker, filmer og musikk, som man finner i manifestet han utgav for et års tid tilbake. Simon Strauss' Syv netter, som er utgitt av Pelikanen forlag, har av enkelte blitt omtalt som et ultraromantisk verk. Det er en interessant strømning, som forsøker å få fatt i det menneskelige aspektet, det tysk-dype, i en høyteknologisk verden. Dersom man vil sette seg inn i ultraromantikken, ligger en forkortet anbefalingsliste av Hieronymi her. På listen står blant annet Hope Sandoval og the Warm Inventions' Through the Devil Softly:


mandag 1. april 2019

Jules Evans om hvordan fremtiden ble oppfunnet

En større glede i mitt liv er de ukentlige nyhetsbrevene jeg mottar fra den britiske skribenten Jules Evans. Evans var kjent som et navn innenfor den stoiske minivekkelsen som oppstod for noen år siden, og for så vidt fortsatt ikke er helt over. Senere skrev han en bok om verdien av å miste kontrollen, The Art of Losing Control. Selv om jeg ikke deler hans behov for eller ønske om å skape en form for ikke-religiøs, psykologisk-vitenskapelig fundert spiritualitet, synes jeg forsøket er interessant. Jeg deler også en del idéhistoriske interesser med Evans, som for tiden skriver på en bok om Aldous Huxley og beslektede tenkere i California i etterkrigstiden. Disse utgjør noe av bakteppet for den snurrige, men innflytelsesrike sammenkoblingen av selvrealisering, spiritualitet, økologi og teknologi (og psykedelia) som preger f. eks. Burning Man-festivalen i USA.

Hans siste nyhetsbrev omhandler den idehistoriske bakgrunnen for dagens futurister, med Yuval Noah Harari som det fremste eksempelet på disse. Dette er en gigantindustri som åpenbart snakker til noe grunnleggende hos mange i dag, om det er frykt eller håp. Det er også en industri som utøver en formidabel makt over vår forestillingsverden.

For øvrig tenker jeg alltid på politikk når jeg leser om slikt. I blant kan det synes som om det er slik at den som behersker forestillingen om fremtiden, hersker over nåtiden. Å true med en dårlig fremtid er et utmerket trekk for enhver politisk bevegelse. Aktuelle temaer kan være: Velferdsstatens kollaps, jordens kollaps, nasjonens kollaps. Skrem og hersk..?

søndag 31. mars 2019

Anders Ehnmark er død

Svenske Anders Ehnmark er en skribent av den typen det finnes få av I Norge; Lærd og venstreorientert, interessert i spenningsfeltet mellom politikk og ideer. Av de mange minneordene virker det åpenbart at han spilt en viktig rolle for mange.

Flere av hans bøker er utgitt på norsk, bl. a. om Machiavelli, Tocqueville og Gramsci.

onsdag 27. mars 2019

Timothy Snyders "Om tyranni"


Jeg har etter hvert lest en del av Timothy Snyders essays, blant annet hans etter hvert ganske berømte om Ivan Illiyn i New York Review of Books. Det virker for meg som han er en av dem som virkelig har tatt lærdommene fra det 20. århundres totalitarisme til hjertet, og viderebringer disse i dag. Denne boken er en utmerket introduksjon til en del av de teknikkene som ble brukt av opposisjonelle i Øst-Europa og Tyskland i det 20. århundre. Den inkluderer til og med en leseliste, der man finner utmerkede navn som Orwell og Kolakowski, samt flere andre tenkere som skriver mot tyranniene. Hold deg unna internett og andre massebevegelser, og tenk selv, er Snyders budskap. 

I den forbindelse har jeg også lest Peter Pomerantsevs bok om Russland, som er den eneste nåtidige boken Snyder anbefaler. Det som slår meg under lesningen, er at de totalitære statene i dag ikke er totalitære i det 20. århundres forstand. Dagens illiberale demokratier og deres ledere søker ikke enhet og uniformering, men snarere forvirring, rådvillhet og tvil. Et utmerket verktøy for dette er massemedia, og særlig naturligvis spiller internett en viktig rolle. Et trekk som Pomerantsev observerer, er hvordan Kreml til enhver tid lar det eksistere en rekke alternativer til Putins styre. Disse alternativene er imidlertid alltid så outrerte at de umulig vil kunne vinne valg. De bidrar snarere til å fremstille Putins regime som det eneste alternativ for stabilitet. Ikke dumt, må man si. Jeg kommer til å tenke på noe Sven Kærup Bjørneboe skriver; at det i dag foregår en konstant og kontinuerlig krig mot vårt indre. Resultatet er - blant annet - politisk forvirring. Og dette tjener noen på.

Sør-Afrika

Et ikke uvanlig tema i engelskundervisningen er Sør-Afrika. Det hender det blir mye triste saker - apartheid, kriminalitet, voldtekter, hiv/aids, osv. Det gjelder for hele delen om andre engelsktalende land (enn USA og Storbritannia). Når jeg tenker meg om, er det ikke overdrevent lyst i de landene heller for tiden. En av favorittvideoene mine, for å vise an annen side av Sør-Afrika - som også er reell! - er denne, som handler om Sør-Afrikas "born frees" - generasjonen som vokste opp etter valget i 1994:


Det hender også jeg spiller litt kwaito for dem, og i den forbindelse kom jeg over den spektakulært harde og dansevennlige låten (som nok ikke passer helt i en skoletime):


tirsdag 15. januar 2019

Borges på svensk og engelsk




I Sverige finnes små forlag som utgir halvobskure godbiter. I sommer fant jeg, på Rönnells Antikvariat i Stockholm, Sällsamma historier, redigert av Borges og hans skrivekompanjong Adolfo Bioy Casares. Boken er et utvalg av fortellinger fra verdenshistorien. I blant er fortellingene komplette, i blant inneholder boken utdrag fra større helheter, som allikevel står seg godt på egenhånd. Enkelte av tekstene, uklart hvilke, er skrevet av Casares og Borges selv. Mange av tekstene kommer fra slike kilder som Borges stadig refererer til i egne verker; britiske forfattere, Tusen og en natt, sagafortellinger, osv. Boken er som en samling gåtefulle, selsomme drømmer.

Indiske Seagull Books er også et forlag som er verdt å følge. I vår leste jeg Borges' samtaler med den argentinske poeten Osvaldo Ferrari. Tre bind med korte samtaler som passer til sengelesning før innsovning. Tematikken er nært knyttet til Borges forfatterskap; sære filosofiske teorier, halvmetafysiske sammentreff, drømmer, mer av det samme som i Sällsamma historier, men her behandlet i samtaler.

Her et  bilde som dukket opp på Facebook: Borges på besøk hos Ernst Jünger i Wilflingen. Borges sa visstnok at Jungers I stålstormen var boken som "vekket ham".