"The Weird" - betraktninger om en sjanger

Noen dager når livet blir for ensartet, kaster jeg meg ut på det store internett og inntar litteratur i store og ustoppelige jafs. De siste ukene har jeg kastet meg over "the weird", som er en uklar litterær sjanger med forbindelser til spøkelsesfortellinger og gotiske romaner. Imidlertid skiller den seg fra disse ved at det ubehagelig er uklart, vagt, og ikke opptrer i definitive skikkelser som f. eks. varulver, spøkelser eller monstre. Sjangeren søker å skape et ubehag hos leseren, et ubehag som oppstår ved møtet ved noe vagt, noe uhåndgripelig skremmende.

Begreper som gjerne brukes i om det som skaper denne følelsen av "the weird" er det tyske begreper unheimlich og det engelske begrepet uncanny. På norsk kan man kanskje si at disse bøkene er uhyggelige, men ordet uhyggeligs utgangspunkt i ordet hygge gjør at dette blir upresist, ettersom det karakterene i bøkene møter ikke er noe som er motsatt det hyggelige, men noe som er noe annet, som er skremmende, som er annerledes.

Jeff VanderMeer er den forfatteren i vår tid som oftest forbindes med begrepet. I filmen Annihilation, som er basert på en av VanderMeers romaner, løper det en følelse av ubehag, av skrekk, av terror, under fortellingen, som bryter ut i overflaten i korte sekvensen, for så å synke ned under fortellingen igjen, uten å forsvinne helt.

I VanderMeers introduksjon til den over tusen sider lange antologien The Weird: A Compendium of Strange and Dark Stories (2012) siteres følgende om "the weird": "(...) it represents the pursuit of some indefinable and perhaps maddeningly unreachable understanding of the world beyond the mundane — a ‘certain atmosphere of breathless and unexplainable dread” or “malign and particular suspension or defeat of…fixed laws of Nature”. Sitatet er fra H.P. Lovecraft, som gjerne regnes som sjangerens far. Didrik Søderlind har skrevet en lang profil om Lovecraft, som selv om dens overordnede tema og avsluttende deler ikke nødvendigvis er relevante i denne sammenheng, gir et godt innblikk i forfatteren og hans tankeverden. Lovecraft er i noen grad utgitt på norsk, men bøkene er bortimot umulige å få tak i. Her bør norske forlag kjenne sin besøkstid og vurdere en nyutgivelse av de sentrale fortellingene i forfatterskapet, hvilket Søderlin også påpeker og gir gode argumenter for.

Fra en spekulativ synsvinkel kan man antagelig vurdere "the weird"s fortsatte popularitet og aktualitet som en del av det underliggende ubehaget i det moderne samfunn. Modernitetens stadig fremskritt ledsages alltid av en skygge, som i Annihilation tematiseres gjennom en naturkatastrofe, som kanskje kan leses som, men ikke reduseres til, en metafor for klimakrisen. Hva "the weird" egentlig er, vil forandre seg i tråd med hva ulike tider frykter. Et godt litterært eller filmatisk uttrykk for "the weird" må fremvise trekk som knytter tett opptil tids uttalte eller uttalte, bevisste eller ubevisste, redsler.

George Steiner er død

Jeg har ikke selv vært en spesielt ivrig leser av George Steiner, men han har vært en av de lærde jeg har hatt i sidesynet, en av dem jeg kunne konsultert med spørsmål om gammel europeisk ånd. Med ham delte jeg blant annet en interesse for Ernst Jünger og for deler av det tyvende århundres litteratur. Det er derfor med en viss tristhet jeg registrerer at han nå er borte. Dermed er enda en av dem som var knyttet til hovedstrømmene i europeisk idehistorie borte - og hvem blir vel igjen og fornyer denne hovedstrømmen? I Norge er det i alle fall skrint. Det er til å leve med; mine interesser de seneste årene har jo først og fremst dreid seg om science fiction og nyere idehistorie og litteratur, men det er trist at de levende forbindelsene til litteraturen om de store ideologiene, om eksistensen, og om alt annet som man var opptatt av i forrige århundre, gradvis forsvinner. Igjen står en mengde smartinger, men er de dype? Steiner var dyp, på sitt beste.

Denne anmeldelsen av hans memoarer, der han kalles for "an old-fashioned intellect", er verdt å lese. Jeg var ikke klar over at Wood gjennomførte et kraftig angrep på Steiner på 1990-tallet, eller at Steiner ble lest vel så mye på kontinentet som i den anglosaksiske verden (hvilket gir mening, med tanke på hans interesser), eller at Leo Strauss bevisst unnlot å diskutere Heidegger i forelesningene sine - hvilket gjør at Steiner løper til biblioteket for å lese Væren og tid. 

Steiner var forøvrig den som bekreftet for meg at det er fornuftig å samle på bøker av noen favorittforfattere. Jeg må innrømme at jeg ikke husker begrunnelsen, men jeg har fulgt hans råd. Det gir en tilfredstillelse, muligens også en glede, å kikke på bokhyllen og vite at noen få, noen virkelig gode forfatterskap kjenner jeg nesten ut og inn.