Informasjonen

Oppdatert Google Oversetter er spektakulære saker. Med anstendige engelskkunnskaper og litt egeninnsats kan man nå lese ganske gode oversettelser av tyske og franske avisartikler. Dermed ble plutselig enda mer informasjon tilgjengelig. Altså nesten slutt på å lete opp obskure svenske og danske tidsskrifter for å finne småstykker om tvilsomme tyske forfattere. 

På et eller annet tidspunkt vil det være mulig å oversette bøker med et par klikk. Kun stilen blir igjen, den emuleres neppe så lett av et dataprogram – skjønt hvem vet hvor lenge dette varer. Kan stilen redde bøkenes eksklusivitet? 

Alt som er informasjon vil til slutt kunne transformeres til data. Hva som er informasjon vil endre seg, slik musikk har gått fra å være lyd til å bli bytes - kanskje vil det samme skje med våre hjerner, med våre gener, med våre organer! 

Det vil bli stadig vanskeligere å unnslippe den ustoppelige informasjonsstrømmen. Man minnes Houllebecqs ord: «Når man nærmer seg Paris, blir luften så stinn av informasjon at det er vanskelig å puste». Antikvariatene vil opprettholdes av sære skarer, som fortsatt elsker duften av lim og papir, eller av andre taktile eller estetiske årsaker foretrekker bok fremfor skjerm (slik er det vel allerede). 

Når oberst Kurtz igjen dør, vil han presse frem sine siste ord, raspende og tungpustet: «the information… the information…»

Bokanmeldelse: Michael Lewis - The Undoing Project (W.W. Norton & Company)

Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt fikk jeg bare så vidt kikket på. Den fikk imidlertid så mye og så rosende omtale at jeg innså at jeg måtte til pers, nå da Michael Lewis lagde en mer popularisert utgave av de tankene Kahneman fremsetter i sin bok. Det dreier seg om kritikk av rådende økonomiske modeller og om hvordan menneskehjernen lurer oss.

Kahneman forsket og forsker på hvordan mennesker gjør bestemmelser, hva slags vurderinger vi gjør og hva slags informasjon vi legger til grunn. Lewis' bok er ikke først og fremst en fremstilling av Kahnemans forskning, men vel mer en slags dobbeltbiografi, over Kahneman og hans makker Amos Tversky, deres vennskap og deres forskning. Boken avsluttes med oppringningen Kahneman får fra Nobelkomiteen da han vinner Nobelprisen i økonomi.

Først noe om Tversky og Kahneman. Her har Lewis en ganske enkel jobb med å gjøre stoffet interessant; Tversky, den utadvendte av de to. Han har ingen respekt for autoriteter eller konvensjoner. En del kostelige særtrekk får plass i boka. Min favoritt er Tverskys forhold til det å gå på kino. Er filmen dårlig, går han hjem, selv om han har betalt: "De har allerede fått pengene mine, da skal de i alle fall ikke få tiden min". Tversky er utadvendt, sosial, og et typisk konkurransemenneske.

Kahneman er motsatt. Det kan godt hende Lewis overdriver forskjellene mellom dem, men som litterært grep fungerer det ypperlig. Kahneman er sosialt mistilpasset og tviler på både de rundt seg og seg selv. Han er svært var for kritikk, som han kan bruke dager og uker på å komme over. Hans tanker kretser mye rundt problemer og usikkerheter, hos seg selv og hos andre.

Tversky er matematiker, Kahneman psykolog. Tversky er på jakt etter sikre bevis, Kahneman tviler på det meste. Sammen finner de sikre bevis på at menneskers avgjørelser ikke er forutsigbare i den forstand som de økonomiske modellene opererer med på denne tiden (1960-70-tallet); kalkulerende og rasjonelle. Nå skal det sies at økonomisk teori på denne tiden ikke virker spesielt livsnær, men det er nå så. Noen tiår etter vinner Kahnemann Nobelprisen i økonomi, og Tenke, fort og langsomt blir en bestselger. Åpenbart har de funnet ut noe riktig spennende, om jeg ikke husker feil ble forskningen omtalt som "en kopernikansk vending" i økonomifaget.

The Undoing Project er også en fortelling om det israelske samfunnet. Begge to er hele sitt liv preget av erfaringene fra det israelske militæret. Tversky er frontsoldat, av den fryktløse typen. Kahneman utarbeider systemer for evaluering av rekrutter. Han finner blant annet ut at en som vil være en god tankssjåfør, antagelig vil være god på de fleste plasser i militæret. Mens det israelske militæret tidligere har vurdert at ulike mennesker har ulike talenter og derfor ha ulike posisjoner, finner Kahnemann ut at en dyktig person vil være dyktig omtrent hvor som helst. Dét er verdt å tenke over... 

Verdt å tenke over er også den type ting som Kahneman og Tversky finner ut senere i forskerkarrierene sine. Jeg synes ikke at Lewis alltid klarer å få fram nøyaktig hva som er så genialt med det Kahneman og Tversky finner ut. Et interessant funn er hvordan mennesker flest vurderer opplevelser i etterkant. Det viser seg at dersom avslutningen av en opplevelse har vært god, har det konsekvenser for hvordan vi husker opplevelsen. I et eksperiment Kahnemann og Tversky gjennomfører, deler de deltakerne i to kontrollgrupper. Den ene (1) får ha hendene i iskaldt vann i et visst tidsrom, for så å ta dem opp. Den andre gruppen (2) har hendene i enda kaldere vann over samme tidsperiode som den første gruppen, men de siste ti sekundene er vannet lunkent. Opplevelsen skulle objektivt sett være mer behagelig for forsøkspersonene i den andre kontrollgruppen. Allikevel oppgir kontrollgruppe 2 gjennomgående at opplevelsen har vært mindre ubehagelig enn kontrollgruppe 1. Pussig! 

Det er flere slike eksperimenter i boka, en del av dem handler om hvordan hjernen spiller oss puss og hvordan vi strengt tatt ikke foretar rasjonelle valg, men valg som avhenger av en hel rekke ytre faktorer. Et eksempel som ikke er hentet fra boken, er hvordan dommere gir strengere straffer rett før de har spist lunsj, og mildere rett etter. Objektivitet kan være et ideal, men er vanskelig å oppnå så lenge det er mennesker involvert. Boken gir en del eksempler fra medisinsk diagnostiseringen. Forskningen til Kahneman og Tversky tyder på at man enten bør kvalitetssikre avgjørelser ved at flere er til stede og analyserer dataene som ligger til grunn, eller benytte algoritmer eller datamaskiner der det er mulig.

Lewis skriver om hvordan innsiktene til Kahneman og Tversky får helt konkrete konsekvenser, for eksempel når juristen Cass Sunstein blir del av Obama-administrasjonen. Sunstein har vært i Norge og forelest om noe av dette (hans mest kjente bok heter Nudge og handler vel om noe slikt som at man må gi borgerne en liten "dytt" ("nudge") for å få dem til å ta de rette valgene - vel mer kontroversielt i USA enn i Norge). 

En av metodene for å få til dette, som man kan lese ut av Kahnemans og Tverskys forskning, er å beskrive valgene på rett måte. Tversky og Kahnemanns tese er at vi ikke velger mellom ulike alternativer, men mellom beskrivelser av ulike alternativer. Hvordan en sak fremlegges, har konsekvenser for hvordan dens konsekvenser vurderes. Et eksempel fra boken er følgende: 

Tenk deg at en sykdomsepidemi bryter ut. 600 mennesker vil bli rammet og dø som følge av epidemien. Velg mellom følgende alternativer for sykdomsbekjempelse:

• Bruk program A, og 200 mennesker vil overleve.
• Bruk program B, og det er 1/3 sjanse for at 600 mennesker vil overleve, og 2/3 sjanse for at ingen vil overleve.

Her velger majoriteten program A. Så stilles problemet opp på en annen måte:

• Bruk program C, og 400 mennesker vil dø.
• Bruk program D, og det er 1/3 sjanse for at ingen vil dø, og 2/3 sjanse for at 600 mennesker vil dø.

Her velger en klar                                                                                                                             majoritet program D. Allikevel er alternativene de samme som i den første oppgaven, de er bare formulert ulikt. Den første oppgaven formulerer det første alternativet som en gevinst, den andre oppgaven som et tap. Dette står, om ikke annet, i konflikt med de på denne tiden rådene teoriene om at de fleste mennesker foretar rasjonelle, objektive valg. 

Det er mange slike eksempler i boka. Jeg tror imidlertid at dersom man ønsker en ordentlig forståelse av hvor revolusjonerende K&Ts forskning er, bør man lese Tenke, fort og langsomt. I denne boken finner jeg portrettene av Kahneman og Tversky - og det israelske samfunnet, for eksempel den akademiske diskusjonskulturen - mer gripende enn forskningsresultatene. At to fullstendig ulike personer, den ene et sosialt dyr, den andre en tilbaketrukket, selverklært nerd, finner hverandre, og bruker timesvis på å drøfte, diskutere, le og spasere, er jo riktig vakkert, likeså at vennskapet får vidtrekkende vitenskapelige konsekvenser. Antagelig kan dette materialet bli til en lett intellektuell, lett sentimental amerikansk film, av typen A Beautiful Mind eller A Theory of Everything. 

Det ender til dels trist. Kahneman og Tverskys vennskap tar slutt, de glir sakte fra hverandre (Kahneman: "I sort of divorced him"). De to går til slutt i en slags samtaleterapi og det virker vanskelig å skille den ene årsaken til bruddet fra den andre; er grunnen til at de ikke lenger kommer overens forskjellene i personlighet, akademisk konkurranse, misunnelse, nye partnere, både profesjonelt og privat? Hvem vet - verken Lewis, Tversky eller Kahneman. I 1996 blir Tversky blir rammet av kreft i øyet og dør i 1996, 59 år gammel ("Amos seemed to understand that an early death was the price of being a Spartan"). Kahnemann mottar Nobelprisen i 2002.

Bokanmeldelse: Christian Kracht: De døde (Pelikanen forlag, oversatt av Sverre Dahl)

Jeg har med vekslende interesse lest nesten alle de av Christian Krachts bøker som er utgitt på svensk, dansk og norsk (unntaket er debutromanen Faserland). Imperium er en slags satire over tysk idealisme i første halvdel av 1900-tallet, Jeg blir her i solskinn og skygge en dyster, kontrafaktisk sak om Sveits som krigførende kommuniststat og imperium. 1979 handler blant annet om forholdet mellom dekadense og totalitarisme, med en briljant og paradigmatisk begynnelse der en utflytende jetset-bohemfest avbrytes av den iranske revolusjons utbrudd. 1979 er vel den Kracht-romanen jeg har likt best.

Kracht har en særegen stil, som riktignok får litt forskjellige utslag i de ulike romanene. Gjennomgående preges setningene av ironi, luftighet og en eleverthet som kan oppfattes parodisk og bidrar til å skape en distanse til begivenheter og idéer, også til karakterene. Han har en tendens til å skrive setninger i passivform, noe som gjør ta karakterene ikke føles som agenter i bøkene, snarere som noen andre krefter gjør noe med.

Kort innholdsreferat av De døde: Den sveitsiske filmregissør Emil Nägeli reiser, på starten av tredvetallet, til Japan for å lage en skrekkfilm, etter invitasjon fra en mystisk japaner, Masahika Amakasu. Nasjonalistiske tyskere ser en mulighet for en tysk-japansk akse, der to autoritære regimer styrker sine filmindustrier mot amerikansk kulturell kontaminasjon. Nägelis forlovede, skuespillerinnen Ida, drar i forveien og innledet et forhold til Amakasu. Nägeli ankommer Japan, oppdager affæren, filmer i det skjulte sin forlovede og hans partner i et intimt øyeblikk, og ender med å vandre, med kameraet under armen, rundt i Japan. Vandringen som erkjennelsesprosess er et motiv som også finnes i 1979, og i begge bøker er de lange turen og hendelsene underveis fint skildret. Til slutt ender Nägeli, etter å ha satt sammen opptakene fra reisen, som bejublet og beryktet surrealistisk regissør i hjemlandet. Ida blir med Amakasu og Chaplin til USA, forlates, sviktes og mislykkes som skuespiller, før hun ender sitt liv ved å falle ned fra en av bokstavene i det berømte Hollywood-skiltet. Hva som skjer med Amakasu, er mer uklart.

Det dukker som i Imperium opp ekte personer fra europeisk kulturhistorie, som Chaplin, Lotte Eisner, Siegfried Kracauer, Fritz Lang. Disse spiller en mer eller mindre vesentlig rolle for romanen som sådan. Delen der Kracauer, Eisner og Nägeli deltar i Berlins natteliv, drikker og prater er underholdende og har nerve. Beskrivelsene av personer og hendelser i denne delen peker utover den noe innadvendte historien ellers i boka. Ofte har jeg følelsen av at de historiske personene i Kracths bøker fungererer mer som rekvisitter enn som personer (hvilket antagelig er et poeng), men Eisner og Kracauers opptredener oppleves relevante.

I De døde oppsøker hovedpersonen Knut Hamsun, og Mysterier er en referanse som gjentas et par ganger. Hovedpersonen i De døde heter Nägeli, i Mysterier heter han Nagell. Det er mulig navnelikheten skyldes at de begge på et eller annet vis er kunstnere, som til dels styres av ubevisste sjelsimpulser. Et slags clue til Nägelis indre liv ligger antagelig i hans farsrelasjon, som vies en del plass. Boken inneholder en ganske utfyllende skildring av Nägelis og Amakasus barndom. Skrivestilen til Kracht er her mindre ironisk, men delen oppleves ikke av den grunn mer engasjerende, kanskje tvert i mot.

Kracht har fatt i noen interessante idéer og miljøer; koblingene mellom japansk-tysk totalitarisme, Berlin anno 1930, jødeforfølgelser, skuespillerdrømmer om Hollywood og USA, muligheten for en annen historiens gang, med mer. Det er mye å skrive om i Krachts bøker. De er lærde, har mange underholdende ekskurser og stillistiske knep, og jeg lærer som oftest noe om europeisk (idé)historie. Det er imidlertid ikke alltid jeg oppfatter at han har noe vesentlig å si. Den parodiske stilen kan komme i veien for leserens mulighet til å bli følelsesmessig engasjert. Dette er antagelig tilsiktet - slik det meste i bøkene hans virker tilsiktet. Om det er en svakhet, må den enkelte leser svare på. Det som er helt sikkert, er at Kracht er en smart forfatter, og De døde er, kanskje først og fremst, en riktig smart bok.

Les mer om Kracht på Vagant. Her finner du også et utdrag av boken.

Tenketankrevisjonen: AgendaMagasin om Bannon og Evola

Tenketankrevisjonen (spalte som neppe dukker opp ofte): På Agenda Magasin skriver Kjell Arild Nilsen i artikkelen "Europeiske høyrepopulister vender seg mot Putin" om kontaktene mellom de nye europeiske høyrepartiene og Putins regime. Teksten er i og for seg opplysende, men det går i ball på slutten. Her skriver Nilsen:

«Han (den russiske ideolog Aleksandr Dugin) er en begeistret tilhenger av de italienske fascismeteoretikeren Julius Evola, en begeistring han deler med president Donald Trumps sjefstrateg Stephen Bannon.»

Ryktet om Bannons begeistring for Evola kommer fra en artikkel i New York Times, med den misvisende tittelen: «Steve Bannon Cited Italian Thinker Who Inspired Fascists». «To cite» betyr meg bekjent å sitere, og det gjør Bannon ikke. Her er det han sier om Evola i forbindelse med en tale i Vatikanet i 2014: 

«When Vladimir Putin, when you really look at some of the underpinnings of some of his beliefs today, a lot of those come from what I call Eurasianism; he's got an adviser (=Dugin) who harkens back to Julius Evola and different writers of the early 20th century who are really the supporters of what's called the traditionalist movement, which really eventually metastasized into Italian fascism.» 

Bannon tar ikke eksplisitt avstand fra tradisjonalismen eller Evola som sådan (Evola nevnes ikke mer i denne sammenhengen, eller siden). Det er imidlertid ingenting som tyder på at Bannon er særskilt begeistret for den italienske filosofen. Først og fremst er han opptatt av tradisjonalismen som faktor i et nasjonalistisk prosjekt:

«I'm not justifying Vladimir Putin and the kleptocracy that he represents, because he eventually is the state capitalist of kleptocracy. However, we the Judeo-Christian West really have to look at what he's talking about as far as traditionalism goes — particularly the sense of where it supports the underpinnings of nationalism — and I happen to think that the individual sovereignty of a country is a good thing and a strong thing. I think strong countries and strong nationalist movements in countries make strong neighbors, and that is really the building blocks that built Western Europe and the United States, and I think it's what can see us forward.»

Så kan man spørre seg om dette nasjonalistiske prosjektet er noe særlig å trakte etter. Det er en annen sak. Med bakgrunn i den overnevnte talen til Bannon er det tynt grunnlag for Kjell Arild Nilsens konklusjon: 

«Alt i alt ser det ut til at mye ideologisk grums også kan utgjøre et viktig bindemiddel mellom ideologiene som utvikles på ytre høyre fløy i Russland, Europa og i USA.»

Dette er i seg selv riktig og interessant, men Bannon er ikke rett person å knytte til denne ideologisproduksjonen. Sammenkoblingen av Evola og Bannon er sløv.

Siste: Det kan se ut som om Bannon er i ferd med å bli mindre betydningsfull: "Trump won't definitely say he still backs Bannon" (11. april 2017)