Bokanmeldelse: Morten Øen - Norge om våren

Den gled ned, og var ikke kjedelig. Den var en anelse besk i humoren, men gjemmer seg bak å være en slags farse. God eller dårlig? Det er vanskelig å si. Stor litteratur var det ikke, men heller ikke dårlig på noen måte. Boken minnet meg litt om Markens grøde.

Om denne boken har jeg lite klokt å si.

Jordan Petersons popularitet

Spør du meg, er det dette som er hovedgrunnen til Petersons popularitet (fra en artikkel av Caitlin Flanagan, The Atlantic):

"With identity politics off the table, it was possible to talk about all kinds of things—religion, philosophy, history, myth—in a different way. They could have a direct experience with ideas, not one mediated by ideology. All of these young people, without quite realizing it, were joining a huge group of American college students who were pursuing a parallel curriculum, right under the noses of the people who were delivering their official educations."

Og dersom politiske ideologier ikke får dominere den enkelte eller samtalen, kan man også snakke om denne enkelte. Mitt liv, mitt ansvar.

(Dette er ikke en partipolitisk - eller i det hele tatt en politisk - betraktning).

Bokanmeldelse: Bår Stenvik - Informasjonen

Dette er en utmerket bok. Den handler om Sven, som arbeider med kroppsspråk og er sammen med Nora. Sven er testbruker for et dataprogram basert på hans personlighet, en avatar som kopierer hans minner, ansiktsuttrykk og tankemønstre, for slik å kunne være en coach og venn for Sven. Avataren, kalt SAM, er ikke beleiret med menneskelige svakheter som selektivt minne, overdrevne følelser og så videre, og kan derfor hjelpe Sven til å bli en bedre versjon av seg selv.

Sven er opptatt av å bli en bedre versjon av seg selv. Han lever av å holde foredrag om hvordan folk kan forbedre kroppsspråket sitt. Han bruker selv mye energi på å kontrollere hvordan han fremstår for andre. Leseren aner at hans behov for å fremstå kontrollert neppe kan gjøre ham lykkelig. Ikke minst i forholdet til Nora blir dette et problem. Han leser bøker om hvordan han kan være en god partner, og går inn for å gjøre alt rett. Allikevel mangler det noe i forholdet, noe ukvantifiserbart. Flinkhet er visst ikke nok. Og hvor flink er han egentlig? Ettersom det er Sven som forteller, er det kun ved hans glipper vi får en anelse om hvordan hans oppførsel kan oppleves av andre.

Det er tydelig at Stenvik har trukket inn mye lærdom fra sitt forrige prosjekt, boken der han fulgte seks skuespillere gjennom et år. Her er interessante refleksjoner om tilstedeværelse, teaterteori, ekthet not kunstighet. I tillegg en hel del populærpsykologisk lærdom av den typen som prises på amerikanske nettsteder, selges på flyplasser og leses av svært mange mennesker. På toppen av alt dette finner man en interessant utforskning av teknologi som snart er i ferd med å virkeliggjøre, som stemmestyring, personlige assistenter, måleinstrumenter for biodata med mer. Paul Ekmans teorier om ansiktsuttrykk spiller også en stor rolle i boka. Det hele er ganske hjernete, men hvorfor ikke. Forholdet mellom Nora og Sven tipper til dels o er i det melodramatiske, og jeg kunne godt tenkt meg at akkurat den delen var mindre "norsk". Selv om de to personlighetene brukes for å vise fram en del av Stenviks ideer, og forholdet er essensielt for plottet, fant jeg det en anelse kjedelige og klisjefylt ("den mislykkede skuespillerinnen som blir akademiker"/"kropp mot hjerne"/osv.) Samtidig: Boken er så full av interessante tanker at dette aldri ble noe stort problem.

Jeg kjedet meg i alle fall aldri, og leste boka på en sykedag. Alt i alt en ide- og lærerik roman, slik jeg liker det. Det er fristende å skrive litt her om hvor mye bedre dette er enn all den selvopptatte, selvhøytidelig og navlebeskuende norske samtidslitteratur, men det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre.