søndag 23. juli 2017

Julian Barnes: "Tidens larm" (CappelenDamm)

Forside fra forlaget
Det var under mitt besøk i St. Petersburg at jeg kjøpte denne romanen, The Noise of Time, som den heter på originalspråket. Rose-Marie Christensen gjorde meg oppmerksom på at den knapt var omtalt i norske aviser eller på norske blogger. Hvilket er synd, for det er en velskrevet og interessant roman, dyster, men også oppløftende. At boken ikke omtales i større medier, er en underlig prioritering, all den tid Julian Barnes er en vesentlig britisk forfatter som har vunnet og blitt nominert til flere viktige priser.

Den norske forfatteren Thomas Lundbo skriver i en tekst på vinduet.no at norske redaksjoner ofte prioriterer middelmådige norske forfattere fremfor store utenlandske navn. Dette er naturligvis forståelig, men gjør også at en rekke viktige utgivelser ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

Viktig og viktig altså, alt kommer an på øynene som ser. Mine øyne er svake for denne typen bøker, som kombinerer kunstnerbiografi, samfunnshistorie og litt luftig filosofering over rundt 200 sider. Da får jeg både tenkt, lært og levd meg inn i et interessant liv, alt på en gang.
Til saken. Tittelen Tidens larm kommer av motsetningen mellom den tiden Sjostakovitsj levde i og kunsten hans skapte. Mens tiden var full av plager, var kunsten skjønn. Sjostakovitsj ryker uklar med Stalin etter fremføringen av operaen Macbeth, som for Stalin er et stykke degenerert kunst, for å låne et begrep fra en annen totalitær sammenheng. Idealet for Stalin, som på sitt kommunistiske vis vel også var en slags nasjonalist, er en "folkelig" kunst som tar utgangspunkt i "folkelige" tradisjoner. Sjostakovitsj mer modernistisk inspirerte komposisjoner anklages for å være elitære, perverterte.

Sjostakovitsj blir imidlertid ikke henrettet eller satt i en av Sovjetunionens mange fangeleire, men må slepe seg videre innenfor systemet. Han får fortsette som komponist, men er hele sitt liv livredd for å komponere verker som tråkker over styresmaktene usynlige grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert. Beskrivelsen av hvordan Sjostakovitsj lever sitt angstfylte liv er svært gripende, og peker utover komponistens enkeltskjebne. Det var antagelig mange som levde slik som han, med kofferten pakket i tilfelle de skulle bli hentet i sitt hjem av maktens håndlangere, for en større, mindre eller ikke-eksisterende overtredelse av uskrevne, stadig skiftende normer og regler.



Det blir en del drikking og noen kvinnehistorier. Om det nå skyldes angst for styresmaktene eller eksentriske trekk ved Sjostakovitsj' personlighet blir stående åpent. Stående åpent blir også spørsmålet om i hvor stor grad det kan hevdes at Sjostakovitsj går på akkord med seg selv. Å stille seg til doms over enkeltmenneskers handlinger i et totalitært samfunn er ingen enkel sak. Ambivalensen og mangelen på moralisering er en av styrkene ved Barnes' bok, som forøvrig er svært velskrevet.



Skal jeg innvende noe, må det være at det til tider kan gå vel fort i svingene i boka. Det kan kjennes litt oppramsende, trass i det elegante språket.



Det som står igjen av Sjostakovitsj' liv, og som Barnes noe overtydelig holder frem i bokens avsluttende avsnitt, er et budskap om musikkens (eller kunstens) seier over de politiske dødsmakter. Tidens larm tar slutt, men musikken står over tiden og har på sett og vis del i det evige. Ikke verdens mest originale tanke, men med tanke på Sjostakovitsj' skjebne har den absolutt noe for seg - hvilket Barnes får fram på fremragende vis i denne fine, lettleste og samtidig dypsindige boken.

Dersom man liker sjangeren "genier (eller i alle fall store kunstneres) liv fremstilt litterært" vil jeg anbefale Jean Echenoz bok om Ravel. Jeg har også blitt fortalt at Odd Klippenvågs komponisttrilogi er svært leseverdig.

1 kommentar:

  1. Så fint at du fant frem denne boka! Den fortjener virkelig flere lesere!

    Jeg liker spesielt at du skriver dette:

    "Å stille seg til doms over enkeltmenneskers handlinger i et totalitært samfunn er ingen enkel sak. Ambivalensen og mangelen på moralisering er en av styrkene ved Barnes' bok, som forøvrig er svært velskrevet."

    Jeg har for øvrig lest et par av Klippenvågs bøker, men ikke hans komponist-trilogi. Takk for tipset!

    SvarSlett